Love never fails

10) Glass og tilfeldigheter

Gjennom Julias øyne.

"Dere skal hva?!" Spurte Sara mens vi gikk å kikket rundt oss i butikken. Vi var på Clas Ohlson for å finne utstyr til tidskapselen Kasper og jeg skulle lage. Jeg hadde dratt med meg Sara for å finne en boks vi kunne opbevare tingene vi legger opp i, Kasper kunne ikke så da ble det Sara.

"Og hvorfor skal du og Kasper gjøre dette?"

"Hvorfor ikke?" Spurte jeg mens jeg tittet på en plastboks. Ville den holde?.. Hmm.

"Fordi han er ikke kjæresten din." Svarte hun i en duh-tone.

"Akkurat, derfor er det perfekt." Jeg la fra meg plastboksen og vi gikk videre.

"Jeg henger ikke med." Hun ristet oppgitt på hodet og holdt opp en stålboks til meg, jeg ristet på hodet og hun satte den på plass.

"Fordi jeg vil veldig gjerne åpne den når den tid kommer. Og uansett hvor dumt det høres ut, så syns jeg det virker tryggest om jeg gjør det med en venn enn kjæreste."

Til svar nikket hun langsomt og spurte, "I tilfelle du og Noah slår opp?"

"Ja, i tilfelle." Bekreftet jeg.

"Tror du det?"

"At vi blir å slå opp?" Denne gangen stoppet jeg ved en slags glassbeholder. Den så i alle fall solid ut nok, men jeg var ikke helt sikker. Hun nikket og så nygjerrig på meg,

"Jeg vet ikke.. Men hvor mange holder sammen når man blir kjærester i en alder av 18?" Hun tenkte seg om et øyeblikk,

"Ikke mange kan jeg tenke meg.."

"Akkurat."

"Hvorfor ikke bare slå opp med han nå da?"

"Nå syns jeg du går litt for i svingene her. Jeg vil ikke slå opp fordi jeg liker han." Sa jeg helt enkelt, det var sant. Jeg har aldri vært en tilhenger av kjærlighet ved første blikk, men jeg kjøpte tanken om at det finnes minst en der ute som er den rette for deg. Nøkkelord, minst.

"Kanskje dere varer helt ut."

"Håper det." Nikket jeg, og det gjorde jeg. For jeg koste meg virkelig med Noah, han var en skikkelig flott fyr. Han var en trygg type, det var ikke noe om og men med han, alt var rett og slett veldig enkelt.

"Men har du fortalt Noah om det?" Det hadde jeg faktisk ikke, og da jeg fortalte dette til Sara så hun bare blankt på meg. Men etter hvert nikket hun og sa,

"Vet du hva, selvom du og Noah er sammen betyr ikke det at du må fortelle alt til han. Du og Kasper er venner, og du har rett til å ha litt privatliv. Dessuten forteller du han ikke alt vi gjør." Hun så på meg med øyenbrynene hevet, det siste var nok egentlig ment som et spørsmål, et litt skjult spørsmål.

"Joda, jeg fortalte i alle fall om den gangen i 7.klasse." Hun skulte og sa,

"Enktelte ting skal man ikke spøke med." Jeg lo høyt av svaret hennes og tenkte tilbake på den gangen da vi stod i garderoben i 7.

Sara var, i likhet med nå, rimelig sprø. Hun var forelsket i denne gutten, Jonathan, og i følge henne visste hun hvordan hun skulle flørte. Le av alt han sa. Det funket bra rimelig lenge, det skulle jeg innrømme. Men så gikk det litt vel langt en gang.

Hun, Jonathan og jeg var i garderoben for å kle på oss til å gå ut. Jonathan stod oppå benken for å få tak i vottene sine, Sara satt ved siden jeg. Jeg husker ikke nøyaktig hva det var han sa, men uansett, Sara lo overdrevent.

Og når jeg sier overdrevent, mener jeg virkelig overdrevent. Hun slo ut meg armene og vrei seg rundt som en ål. I prosessen med å etterligne en slange, mistet hun balansen på benken, grep tak i det første hun nådde og holdt fast for harde livet.