Love never fails

14) Medfølelse og forvirring

Gjennom Julias øyne.

Jeg gikk gjennom alt som hadde skjedd de siste dagene, de siste ukene. Men jeg kom ikke på en eneste ting som kunne være grunnen til at Noah hadde hørtes så rar ut på telefonen. Okei, tenk på Julia.. Hadde han funnet ut om tidskapselen? Fortsatt ingen grunn til å høres sånn ut... Hm, hva mer? Ingenting! Absolutt ingenting... 

Vi skulle møtes hjemme hos meg, om nøyaktig 5 minutter. Han hadde sagt, "Kan du møtes i kveld?" Det kunne bety mye forskjellig sant? At han ville spørre hva jeg syntes om det nye skjorten hans? Eller kanskje han ville innrømme en fetisj? 

Ja, en fetisj... Det måtte det være. Lurer på hvordan fetisj da, hmm. Kanskje han likte føtter? Eller strømpebukser? 

Jeg satt meg ned i sofaen, litt roligere. Hvem er det jeg prøver å lure? Jeg var minst like stresset som for 2 minutter siden. 

Så banket det på døren. Jeg sperret opp øynene.

Kanskje jeg skulle late som jeg ikke var her? 

Nå måtte jeg nesten le av hvor patetisk jeg hørtes ut.

Men jeg kunne latet som det sant?..

Med et lite sukk reiste jeg meg og åpnet døren. Han stod der med hendene i lommene og så i bakken. Da jeg åpnet døren så han opp på meg, en hårlokk falt ned foran øynene hans. Vanligvis ville jeg strakt ut armen og strøket den unna, men stemningen fortalte meg at dette ikke var rett tidspunkt. 

"Hei." Sa jeg og flyttet meg slik at han kunne komme inn.

"Hey." Vi gikk inn i stillhet, inn til stua. Herregud hva var det som skjedde nå? Jeg hadde virkelig lyst å si noe, men jeg klarte ikke å få ut et eneste ord. Det var først da vi satt oss at han så på meg. 

"Alt bra med deg?" Spurte han og tok hånden min. Jeg smilte ned mot hendene våre, og nikket,

"Vel, du gjør meg litt nervøs nå." Denne gangen var det han som nikket, han trakk til seg hånden og dro den over fjeset sitt.

"Kan du bare si det, vær så snill?" Jeg kjente at jeg begynte å bli litt desperat. 

"Så hva du holdt på med før vi møttes, det er ikke min sak. Og selvom vi er kjærester, så skal ikke jeg fortelle deg hva du skal gjøre og ikke gjøre..." 

"Okei.." Sa jeg usikkert, jeg hadde ingen anelse om hvor han var på vei med dette. 

"Men jeg altså, er du ferdig med det?" Nå så han like nervøs ut som meg, han hadde et blikk som fortalte meg hvor nervøs han var. Som om han var redd for å si noe galt, men samtidig trengte han bekreftelse på noe. 

"Ferdig med hva?" Jeg så forvirret på han.

"Eh, du vet.." 

"Nei, egentlig ikke." Noen sekunder gikk hvor ingen av oss sa noe. Det overrasket meg egentlig ikke at han ikke klarte å si nøyaktig hva han tenkte på. Noah var en sånn type, redd for å såre andre, derfor prøvde han å være forsiktig. 

"Bare si det." Sa jeg enda en gang. Han så på meg noen sekunder før han endelig nikket og slapp bomben.

"Var det deg på den kontoen på instagram for et halvt år siden?" Ordene hans traff meg som en lastebil. Herregud, hvor fikk han dette fra? Og hvorfor nå. Jeg kjente at magen vrengte seg, så det var det han mente med "er du ferdig med det." Ferdig med å ligge med alle guttene. 

Han hadde absolutt ingen fetisj. 

"Hvordan fikk du høre om det?" Jeg  prøvde å holde stemmen min så nøytral som mulig, men jeg hørte veldig godt at jeg ikke fikk det til. 

"Noen fra klassen kjente deg igjen.." Å herregud.. Jeg dekket fjeset med hendene og lukket øynene. Dette skjedde ikke, dette skjedde absolutt ikke. 

"Julia?" Prøvde han forsiktig. 

"Det er et halvt år siden." Sa jeg. Han nikket.

Som jeg skulle ønske at det var en fetisj han hadde, og ikke dette. 

"Det var ikke ekte." Forklarte jeg og så bort, jeg klarte ikke å se på han akkuratt nå. Men jeg kunne føle blikket hans på meg, til slutt spurte han ømt,

"Hva var det da?

"Det var ikke ekte." Sa jeg på nytt igjen, i håp om jeg skulle slippe å forklare meg. I håp om at han bare kom til å glemme det, la det ligge. Men selv jeg skjønte at sjansen for at det skulle skje var liten. 

"Som jeg sa, uansett hva du holdt på med så er ikke det viktig nå. Jeg må bare vite at den tiden er over." Det var som om han ikke hadde hørt at jeg sa at det ikke var ekte, eller kanskje han valgte å ikke tro meg. Jeg klandret han ikke, for profilen som ble laget virket veldig legit. 

Til svar ristet jeg svakt på hodet, og for første gang på veldig lenge så jeg på han. Jeg hadde halvt ventet at han skulle ha det dømmende blikket, men han hadde ikke det. Han var mildt forvirret men samtidig lyste øynene hans godhet, og noe jeg trodde var medfølelse. 

Var ikke dette helt perfekt?

"Jeg er ferdig med det, fordi jeg aldri gjorde noe i utgangspunktet."

"Men det var deg de, eh, de guttene snakket om?" Han mente bedømmelse på hvor god jeg var i sengen. 

"Ja, det var meg." Nikket jeg. 

"Så hva skjedde?"

"Jeg gjorde the queen bee på skolen vår forbannet."