Love never fails

5) Sommerfugler

"For real tho, det var noe om en tidskapsel. Hvor kult hadde det ikke vært å lagd en kapsel og åpnet den om sånn 10 år?"

"Rimelig kult ja, om ikke alt råtner i mellom tiden."

"Du må jo sørge for at boksen er tett da."

"Hva skulle du puttet opp i den da?" Hun bet seg i leppen, og jeg klarte ikke la vær å sammenligne henne med da Sara gjorde det.

"Type, hvis vi to skulle gjort det," Startet hun, hun tenkte seg om noen sekunder til før hun fortsatte,

"Da skulle jeg ha skrevet litt om deg, om hvordan du er som person. Alle de teite tingene du har sagt.."

"Jeg sier aldri noe teit."

"Pft, enda."

"Men greit, jeg er med." Sa jeg. Hun sperret opp øynene, og sakte men sikkert dukket et stort glis opp.

"Seriøst, vil du være med?"

"Om det betyr at jeg får kjenne deg i 10 år, selvfølgelig er jeg med."

****

Gjennom Julias øyne.

Smilet mitt ble enda større, så gikk det over til et litt mer rampete ett mens jeg så på Kasper og sa,

"Wow, skikkelig klisje." Han trakk på skuldrene og dro hånda gjennom håret. Øynene mine fulgte nøye med på hver eneste bevegelse, noe han la merke til. Før han rakk å komme med en kommentar om at jeg stirret, skyndte jeg meg å si,

"Så du spionerte på oss?" 

"Man vet aldri med blind dates..." 

"Snakker du av erfaring?" 

"Meg på blind date? Aldri." 

"Du var på en nå nettopp." Sa jeg, ja, jeg var rimelig fornøyd med meg selv nå. Han sniffet et par ganger og sa,

"Tenke at jeg skulle la jenta få en sjanse til å bli kjent med en så flott fyr som meg." Han børstet bort litt usynlig støv fra skuldrene. 

"Ja, for det var jo skikkelig vellykket." 

"Hva kan jeg si, ikke alle funker sammen." Blikket hans flyttet seg sakte bort mot kjøkkenet, jeg skjønte med en gang hva han mente. Han og Sara funket ikke sammen.

"Du har ikke gitt det en ordentlig sjanse enda." Prøvde jeg. Jeg skjønte ikke hvorfor jeg var så opptatt av at de skulle fortsette å prøve, men jeg tror jeg likte tanken på å ha Kasper i nærheten. Såklart, han er jo Noahs bestevenn, men.. 

"Alt bra?" Spurte han og så nysgjerrig på meg.

"Ja, ble barte borte en stund." 

"Det virket som det skjer ganske ofte." Sa han.

"Kaller du meg svimmel?" Jeg pekte på han mens jeg sa "du", og jeg fortsatte med å si,

"For om det er noen her som er svimmel så er det deg." 

"Meg?" Han pekte på seg selv og heiste opp øyenbrynene.

"Jepp." Sa jeg og nikket.

"Om jeg ikke husker helt feil så var det du som krasjet i meg aaaaaalle gangene."

"Da husker du feil." Sa jeg.

"Pffft, denne elefanten husker aldri feil." Var svaret hans.

"Er du en elefant nå?"