Dragon blood; The beginning

Kapittel 16

Sverdet

Arja

Jeg sitter sammen med hele familien min, besteforeldrene mine og Cirilla sitter også her og venter.

Dørene går opp og Caspian og familien hans kommer inn, Caspian setter seg ned ved William og meg, vi kan tydelig se at han er sliten.

"Funnet noe?"spør bestefaren min.
"Sverdet har blitt laget av den samme giften som Cirilla fikk, men den har blitt mer tynent ut med drageglass og blankt stål."sier Caspian.
"Hva er drageglass?"spør jeg forvirret.
"Det er fra en drages tåre, én dragetåre er nok til og lage det sverdet. Når tårene til en drage tørker ut blir den endret til glass. Faktisk, mange av glassene dere har i slottet er laget av det materialet. Men, det som avgjør selve isensen av drageglass er at det kom fra følelser. Sinte, triste og hatefulle tårer kan gjøre et våpen farlig. Ikke farlig i seg selv, men blandes det med giften Cirilla fikk og rent blankt sølv, mulig noe annet også vil det gjøre våpenet dødelig."sier faren til Caspian.
"Så, det du sier er at på en eller annen måte så har det kommet spor av det inne i Cirilla som da stoppet helbredelsen?"spør broren min.
"Ja, det er korrekt."sier onkelen min.
"Hva skjer videre da?"spør jeg.
"Cirilla vil oppleve sterke hallusinasjoner og høy feber. Men, det er veldig individuelt på hva mer de vil oppleve. Noen opplever et mareritt eller noe voldsom opplevelse de opplevde tidligere i livet, andre blir faktisk mentalt ødelagt."forklarer moren til Caspian.

Jeg og William ser mot hverandre, det er noe jeg og han vet vi opplevde en gang sammen med Cirilla som vi ikke har fortalt noen, hvis Cirilla opplever hallusinasjoner av det, vel, la oss håpe det ikke skjer.

"Hva er det dere ikke har fortalt?"spør faren min med en ganske alvorlig stemme.

Jeg ser mot William igjen, før vi begge sukker tungt ut.

"Husker dere den enne gangen vi brøtt oss ut av slottet?"spør broren min og ser mot foreldrene våre.
"Ja, dere var ganske forslått."sier moren min.
"Veeeel, vi løy om at det ikke skjedde noe."sier jeg.

Faren vår reiser seg.

"Hva skjedde?"spør faren vår, lott mer alvorlig.

Jeg ser mot William og han ser mot meg.

"Arja, William. Hva skjedde den dagen?"spør tanten min.
"Vi møte på noen, eller mer noe."sier William.
"Noe?"spør broren til Cirilla forvirret.
"Den grep tak i Arja. Cirilla blandet seg inn. La oss bare si at det er første gangen jeg og Arja skjønte at Cirilla var anderledes en oss."sier William.
"Hvordan skjønte dere det?"spør onkelen min forvirret.
"Øynene til Cirilla lyste opp, og skapningen brant. Det var som om noe beskyttet Cirilla."sier jeg ærlig.

Caspian sin familie, han selv og tanten og onkelen min, inkludert broren til Cirilla og forloveden hans får sjokk.

"Hva?"spør jeg og William forvirret i kor.
"Cirilla fikk kontakt med dragen sin lenge før de hendelsene som har skjedd."sier onkelen min.
"Hvir gamle var dere da?"spør faren til Caspian.
"Cirilla var ti, jeg ni og broren min seksten."sier jeg ærlig.
"Det er veldig sjeldent at en rytter får kontakt med dragen sin så ung."sier Caspian.

Onkelen min ser betenksomt ut.

"Kan det være at profetien er sann?"spør Celia.
"Mulig."sier onkelen min.
"Hvilken profeti?"spør William.
"Profeti om at en av dragefolket, fra kongelig slekt vil kunne klare og forene menneskene og drage folket sammen som det en gang var."sier moren til Caspian.
"Og det er mulig Cirilla fordi?"spør William.
"Hun er den første på generasjoner som har klart og få kontakt med dragen sin som barn."sier Aagon, broren til Cirilla.
"Men, hvorfor fikk hun symptomer som tenåring?"spør jeg forvirret.
"Det er et spørsmål vi ikke kan svare på."sier onkelen min.

Vakt kapteinen kommer inn.

"Deres majesteter, deres høyheter, dere burde komme med en gang."sier kapteinen.

Jeg ser nærmere på han og jeg kan se bekymring i øynene hans, Cirilla har det ikke bra.

Onkelen min nikker og alle som sitter her følger etter kapteinen hvor han leder veien til Cirilla sitt rom. Når vi kommer inn er Cirilla våken, men ansiktet er blekt, trøtte øyne og ser rett og slett dødssyk ut.

Onkelen min og tanten min er raskt bort til henne, Aagon og Celia også. Cirilla smiler et svakt smil til dem, hun ser mot resten av oss og nikker.

"Ikke grått mamma, jeg klarer meg."sier Cirilla, men jeg og William hører ordene mellom. Hun er ikke sikker på om hun overlever.
"Hva feiler det henne?"spør onkelen min og ser mot helbrederen.
"Giften hun fikk sist var ikke ordentlig ute av systemet, det vil si at hun hade omtrent like mye gift i kroppen som det hun fikk. Og sverdet som dere tok med var drypet i det, på en eller annen måte var det som om han ridderen skjønte at Cirilla ennå hade en del gift i seg."sier helbrederen.

Onkelen min skjønte det med en gang, vi kan rett å slett se det i ansiktet hans.

"Når han besøkte Cirilla før kampen."sier faren til Caspian.

Faren til Cirilla sukker tungt ut.

"Nok en gang er dragefolket i krig med de jævlene."sier onkelen min og reiser seg.
"Dette er en alvorlig krigshandling. Aagon, dra gjennom portalen og hent vaktene. Jeg lott det gå den enne gangen, ikke igjen."sier onkelen min.
"Aiden, ikke ta forhastede beslutninger."sier tanten min.
"Jeg er enig med mamma."sier Aagon.

Cirilla gir fra seg et litte smerte stønn og nærmest krymper seg sammen av smerte.

"Kenna, dette er ikke forhasta beslutning. De har pågått lenge nok."sier onkelen min.

Han går ut av rommet like etter, tanten min sukker tungt ut.

"Jeg har aldri sett han sånn. Dette er nytt."sier Aagon.
"Faren din har fått mer frykt og tenke på. Dere fikk Cirilla tilbake etterfulgt med å bli forgiftet, så finner vi ut at Veeral Dynastiet ennå driver med det hatet. Det er nye og miste."sier faren min.
"Aagon, bli hos søsteren din. Vi andre får prøve og snakke fornuft med faren din, Celia du kan så klart bli igjen her."sier tanten min.
"Okay."sier Aagon og vi andre går.