Kidnappet kjærlighet

Kidnappet kjærlighet del 13

Hun begynte å puste panisk. Vi løp bort til henne og jeg tok hånden hennes. "Vi må kjøre til sykehuset!" Jason bare så på meg. "Det tar 2 timer å kjøre til det nærmeste" sa han til slutt. "Du tuller! Skaff en lege da" nå var jeg virkelig oppgitt. Hun pustet enda fortere. Jeg la hånda på pannen hennes igjen. "Nå! Hun brenner opp. Det er livsfarlig" han stod der en stund før han gikk opp trappa. Jeg prøvde å vekke henne på alle mulige måter, men det gikk ikke. Jeg kysset henne på munnen uten å få noe svar. Jason kom løpende ned trappa med telefonen i høyre hånden. "Ja?" sa jeg spørrende. "Eh...de vet ikke hvor lang tid det vil ta" mumlet han. "Det er krise" ropte jeg inn i telefonen før Jason la på og gikk opp igjen. Når døra smalt igjen begynte hun å bevege seg brått. Sparka med beina og slo med armen mens tårene rant nedover kinnene. "Nei! Nei! Nei!" hun gjentok det samme om og om igjen. "DN? DN! DN?!" hun reagerte ikke på noe. " Hva har vi gjort?" mumlet jeg for meg selv. Etter en stund roet det seg, hun sluttet og snakke og vrei seg bare smått rundt.
~❤~
DN's POV:
Jeg greide så vidt å åpne øynene og alt jeg så var et skarpt, hvit lys. "DN?" sa en svak stemme. Det hvite lyset ble skarpere jo mer jeg fikk åpnet øynene. Når jeg hadde åpnet øynene helt satt det tre personer rundt meg. Jeg så rundt på dem før jeg brakk meg. "Går det bra?" spurte en av dem. De fikk ikke noe svar uten om at jeg brakk meg igjen før jeg kastet opp på siden av senga, sofaen eller hva jeg nå enn lå i. Jeg la meg tilbake og lukket øynene mens jeg fortsatte å brekke meg, men jeg orket ikke å gjøre noe med det. Noen la noe på pannen min. "Hun må på sykehuset" sa en svak stemme. Jeg hostet smått som gjorde at jeg kastet opp igjen men denne gangen orket jeg så vidt å snu hodet, så det traff hva nå enn jeg lå i.

Isac's POV:
Etter at hun kastet opp igjen snudde hun seg helt rundt, la den ene armen over hodet og den andre foran mens hun holdt godt fast i puta. Hun må ha sovnet for hun slapp puta og armene gled ned. "Dere er nødt til å ta henne til sykehuset! Det er farlig for henne vis dere ikke gjør det" sa legen mens han gikk opp trappa. Jeg løftet henne opp og fulgte etter Jason opp trappa og ut på en lang grussti. Han satte seg inn foran rattet med et surt fjes. Jeg satte meg med ryggen mot den ene døra og beina på hver side av DN. Hun lå med hodet på magen min.
~❤~
Hele kroppen min ble varm når jeg kjente at DN flettet føttene våre sammen. Jeg vet ikke om det var bevist men det føltes deilig. Hånden min gled sakte ned til magen hennes, den rumlet. Jeg lo smått og kysset henne i pannen. Oh, faen hun blir bare hottere, på alle måter. "Hvor langt er det igjen?" ropte jeg frem til Jason. "Halv time" mumlet han tilbake. Han er sikkert sur for at jeg ligger her med DN. Hun begynte å snu seg igjen, armene hennes krøp bak ryggen min og hun dro seg enda lengre opp. Nå lå hun med hodet på brystet mitt og jeg lå med hånden på rumpa hennes. I det sekundet Jason stoppet bilen våknet hun og klemte meg hardt før hun satte seg opp. "Isac...jeg føler meg ikke bra" stammet hun lavt. "Vi er på sykehuset nå jenta mi, det skal gå bra" svarte jeg og kysset henne på kinnet. Døra jeg lente meg på gikk plutselig opp og jeg falt bakover. Jason løftet DN ut mens jeg prøvde å komme meg opp. "Jeg..." var alt hun sa før hun skrek. "Au!" hun knep øynene igjen for å ikke gråte. Når hun åpnet dem igjen var de helt røde og tårene rant. Hun prøvde å si noe men greide det ikke.

DN's POV:
Jeg skrek av smerte når jeg fikk kramper i hele kroppen. "Au!" jeg knep øynene hardt igjen og kjempet imot tårene men det gikk ikke. Når jeg åpnet øyene igjen rant de nedover kinnene mine. Jeg greide ikke snakke lengre fordi jeg ikke fikk puste. "Isac...jeg...får...ikke...puste..." prøvde jeg å si men det ble bare et lavt pip. Panikken tok over hånd og jeg prøvde å skrike men det gikk ikke. Jeg presset fjeset inn mot brystet til Jason så han ble helt våt. Det kom ikke en lyd ut av meg bare mange tårer. Ting begynte å bli uklart når de løp mot sykehuset. Isac hadde løpt først for å hente noen leger. Det siste jeg så var de nydelige øynene til Jason når han la meg ned på en seng.
~❤~
"Det virker ikke bra" sa en svak stemme. "Det er stor sjanse for at hun ikke overlever dette" sa en annen og jeg hørte noen gråte. Jeg åpnet øynene smått og så at jeg hadde mange ledninger inn i hånden. Det var fortsatt vanskelig å puste men nå gikk det ihvertfall. Hånden min var helt hvit og jeg fikk bare bevegd et par av fingrene. Isac kom bort og tok hånden min. "Du kan gi slipp" gråt han. "Du har kjempet lenge nok" Jeg satte meg sakte opp og klemte han svakt. "Det går bra" visket jeg. Denne gangen var det jeg som ble helt våt på skulderen. Når jeg slapp han stod legene ved enden av sengen og diskuterte. "Det er et mirakel" sa han ene. "Hva gjør vi nå?" sa en annen. "Hvordan er det mulig" sa en dame. De stoppet opp når de så at vi stirret på dem. "Vi må nok ha deg her inne for å sjekke blodtrykket ditt og kontrollere helsen i minst en uke" sa en mann som ifølge skiltet ble kaldt Dr. Martins jeg tror jeg har hørt det før. "Eh...nei det kommer ikke på tale!" sa jeg hest. "Du må nok det" sa dama som stod ved kanten. Jeg så bort på Isac også på Jason som hadde satt seg på den andre siden av meg. "Ikke tull!" sa jeg oppgitt. Det er merkelig hvor mye bedre jeg føler meg, okay jeg har sinnsykt vondt i magen og det er vanskelig å puste men jeg føler meg så hyper. Jeg lente meg bakover og falt på puta. Jason strøk meg forsiktig på kinnet mens Isac fortsatt holdt hånden min. "Jeg vil ikke, hva skal jeg liksom gjøre her" mumlet jeg. "Det kam vurderes hvor lenge du må være her men minst et par dager" sa Dr.Martins. "Hvor lenge har jeg vært her?"
"Eh...skal vi se, du har ligget i koma i snart en måned" damen som jeg nå endelig hadde klart å lese hva heter(Lisa)så ned på meg og smilte smått. Hun må være student, hun kan ikke være mer enn 22-24 kanskje. "Serr? Wow, det må da ha vært morsomt" føl ironien. "Også skal jeg liksom ble her lengre"
Han tredje legen lo, Martin faktisk. "Du er vist utålmodig og bestemt" både Isac og Jason nikket. Jeg lo smått. "Så hva gjør jeg nå da liksom?"
Damen trakk på skuldrene og ga meg et ark. Det stod når det var mat, om det skjedde noe spesielt, hvor jeg kunne gå vis jeg ville møte noen osv. "Vi kan få inn to senger til dere vis dere vil også er det gardiner dere kan dra igjen" mens de dreiv å ordnet gikk jeg ut i gangen og begynte å gå bortover når noen kom inn rett foran meg...