Kidnappet kjærlighet

Kidnappet kjærlighet del 14

Det var en liten jente. "Hei" sa jeg smilende og satte meg på huk ved henne. Hun smilte stort men sa ikke noe. Inne på rommet hun kom fra satt moren og så på oss. "Hvor lenge har du vært her?"
Hun nølte litt før hun svarte "9 måneder" Wow, stakkar og jeg klager allerede. Jeg reiste meg opp og smilte smått til henne. "Ring meg vis hun kjeder seg" sa jeg og ga moren en lapp med nummeret mitt. Jeg fortsatte bort til et stort rom hvor alle som lå på sykehuset kunne møtes elns.
~ ❤ ~
Jeg gikk sakte tilbake mot rommet sammen med Ashlyn. Hun er den nye bestevennen min, fra sykehuset. Vi er like gamle og bor faktisk ganske nærme hverandre. Ikke at jeg har vært hjemme på en stund. "Møtes ved inngangen imorgen?" spurte hun idet vi stoppet ved rommet hennes. "Ja" smilte jeg. "Send melding når" jeg gikk videre, bare fortere. Inne på rommet lå Isac og Jason på hver sin side. Klokka var 23.37 så jeg la meg rett ned i senga med de gardin greiene trekt for. Ikke at jeg greide å sove. Jeg trakk gardinen sakte opp foran meg og prøvde å finne ut hvem av de det var som lå der. "Hei" sa en svak stemme. "Hei" mumlet jeg tilbake. "Du får ikke sove du heller?"
"Nei" sa jeg midt i en gjesp. Det ble stille en stund men jeg vet han var våken for han lå å så på meg. "Kan du...legge deg med meg?" mumlet jeg ekstra lavt. Han reiste seg sakte opp og la seg under dyna med meg. "Takk" visket jeg og klemte han mykt. Selv om jeg allerede kokte over var det deilig å føle hvor varm han var. Han kysset meg på pannen og strøk meg over ryggen. Før jeg hadde gått 'ut' skifta jeg til en hvit t-skjorte med mønster på og en lys ola shorts. Han tok tak i enden av t-skjorta og vrengte deg over hodet mitt før jeg sparket av meg shortsen. Beina hans tvinnet seg sammen med mine og jeg ble enda varmere. "Kåt?" visket han sexy inn i øret mitt. "Mhm..du?" mumlet jeg. Han nikket mens han beit seg i leppa, sexy, før han kysset meg hardt på munnen. Det føltes ut som himmel og jord stoppa, jeg elsker den følelsen. Tunga hans slikket underleppa mi forsikring og jeg åpnet munnen. "My little girl" visket han sekunder før han stakk tunga inn. Jeg la meg forsiktig oppå han mens jeg fortsatte å se drømmende inn i øynene hans. "DN, du trenger ikke gjøre dette" jeg så rart på han. "Jeg skal ikke tvinge deg til noe" han satte seg sakte opp og lente seg på sengekanten. "Du tvinger meg ikke til noe" jeg så trist på han. "Tror du virkelig at du tvinger meg til dette?" jeg la meg ned på ryggen mellom beina hans og så opp på han. Han beit seg forsiktig i leppa som gjorde meg helt stum. "Jeg vet ikke" jeg tok hodet fort til siden men han dro det forsiktig opp igjen. "Du er så søt når du blir stum og gjør sånt. Men...jeg er redd for at dette ikke er ekte eller at jeg drømmer" en tåre presset seg fram og skled sakte ned kinnet hans. Jeg tørket den vekk. "Jeg er også redd for at jeg drømmer for gjør jeg det ville jeg aldri greid å bli glad igjen"
"jeg elsker deg DN. Og værså snill aldri la meg tvinge deg til noe hvis det ikke er helt nødvendig" han holdt hånda mi godt fast mens han la seg sakte lengre ned.

'Han's POV:
Vi lå å snakket med små pauser innimellom når hodet hennes tippet på siden og ned på armen min. Hun tok det fort opp igjen men det tok ikke engang ett halvt minutt før det gled ned igjen. Når hun igjen tok hodet opp begynte hun å stryke hånda mi. "Du, det er bare å sove" visket jeg mykt inn i øret hennes. "Neida, det går bra" mumlet hun før øynene en tredje gang gled igjen og hodet tippet ned igjen, bare på den andre siden. Men hun ga seg fortsatt ikke. "Det går bra, bare sov jenta mi" Hun begynte sakte å sette seg opp. "Bare ligg sånn" jeg smilte og la hånden på skulderen hennes. Hun la seg ned igjen og smilte stort til meg før hun sovnet...igjen. Jeg strøk henne forsiktig over pannen et par ganger før jeg også sovnet.

DN's POV:
Jeg lukket øynene forsiktig opp og skvatt når det stod en gutt jeg aldri hadde sett før foran meg. "Hvem faen er du?" mumlet jeg forvirret mens jeg satte meg opp. "Ingen, ingen" sa han lavt mens han fortsatte å gå frem og tilbake foran meg. "Mhm ja for det skal jeg tro på" svarte jeg litt frekkere enn forventet. "Nikolaj" han fortsatte å gå. "Og...hva gjør du her Nikolaj?" han så tenkende på meg. "Du husker meg ikke gjør du vell?"
"Nei jeg pleier ikke å huske fremmede folk skjønner du" verken Isac eller Jason var å se.
"Husker du noe om familien din?" han stoppet opp rett forran meg. Hva faen har du med den å gjøre?! De er noen dritt folk. Men det tenkte jeg bare. "Ikke mye"
"Er faren din...Ehm...du vet...?"
"Død, ja"
"Og moren din er aldri hjemme?"
"Hvordan vet du det?"
Nå satte han seg ned på en stol jeg ikke viste at var der ved siden av sengen. "Moren din er...sammen med faren min, vi er søsken" jeg nektet å tro på han. "Nei, det er ikke mulig"
Etter en halv time fant jeg ut at han snakket sant. "Men faren min er jo død" Nikolaj ristet på hodet. "Nei, han har aldri vært død. Han dro fra moren din rett før hun fikk vite at hun var gravid med deg. Han tok meg med seg meg og stakk. De har brukt de siste 7 årene på å finne hverandre igjen, og når de gjorde det for 7-8 år siden flyttet hun inn til oss" selvom jeg aldri har hatt noe nært forhold til noen av dem kunne jeg kjenne at det gjorde vondt å høre. Hvis det ikke bare var at jeg hadde vondt i hodet da. "Og hvordan fant du meg? Hvorfor ville du det? Hvordan fikk du i det hele tatt vite om meg?" sa jeg like nysgjerrig som sur. "Første gang jeg fikk høre at jeg hadde en søster var da jeg var 9. Jeg overhørte at pappa snakket om deg med mamma i telefonen. Like etter på fant jeg ett bilde av deg fra første skoledag. Du stod der med musefletter, en nydelig kjole og verdens største smil. Jeg har hatt det bildet med meg uansett hvor jeg går siden jeg fant det. Hver gang de snakket om deg overhørte jeg det." han hadde ett lite smil som håpet at mitt også skulle dukke opp men det gjorde det ikke. "De bryr seg ikke om meg uansett" sa jeg litt frekkere enn forventet men hva kan han tro jeg skal gjøre. "Hun er hos deg jevnlig og sjekket att du har det bra" sa han som om han faktisk trodde på det. Jeg begynte å le før jeg svarte "Nei, hvorfor skulle jeg ikke flyttet sammen med dere da? Jeg har til og med vært..." jeg stoppet brått. "Hva da?" jeg stirret ut i luften mens han prøvde å få meg selv til å fortsette "Kidnappet" mumlet jeg. Nikolaj så på meg med munnen åpen og store øyne. "Jeg vil ikke ha noe med dem å gjøre" jeg skulle til å fortsette når jeg fikk en melding. Nei jeg har ikke hatt telefon hele tiden,det er en av Ashlyn sine. "Møtes om 5?" jeg skrev ett fort ja før jeg så opp på Nikolaj igjen. "Sorry jeg må gå" sa jeg mens jeg reiste meg opp. Jeg merket fort at jeg bare hadde på meg....