Kidnappet kjærlighet

Kidnappet kjærlighet del 15

"Sorry jeg må gå" sa jeg mens jeg reiste meg opp. Jeg merket fort at jeg bare hadde på meg bh og truse. "Shit!" han strevde for å ikke smile stort. "Dust" mumlet jeg leende mens jeg prøvde å finne ut hvor jeg hadde lagt tøyet. Etter ett par minutter fant jeg shortsen og toppen. Herregud så kleint. Jeg så fort bort på han. "Eh..hade?" sa jeg usikkert før jeg begynte å gå. Plutselig kom han opp på siden av meg. "Jeg følger deg"
"Du vet ikke hvor jeg skal"
"Jeg følger deg uansett"
"Ehm ok"
Når vi nærmet oss stod Ashlyn der allerede så jeg stoppet opp litt unna. "Hade.." han grep tak i armen min før jeg rakk å gå. "Her" mumlet han med et lite smil mens han ga meg en lapp. Jeg løp bort til Ashlyn som klemte meg hardt. "Ooo hva er du så glad for? Det er et sykehus altså" lo jeg. "Jeg får dra hjem!" ropte hun "Idag" jeg ble kjempe glad på hennes vegne men jeg ville savne henne. "Så bra" Vi hoppet litt før begge brøt ut i latter. "Hvem er han gutten som stirrer på deg?" sa hun flørtende. Jeg så fort bort på Nikolaj. "Han ser på deg" hun tok noen skritt bort. "Nope" lo hun. "Men han er ganske kjekk da. Kjenner du han?" jeg nølte litt før jeg svarte. "Jeg fikk nettopp vite at han antageligvis er broren min" hun nølte før hun løp bort til han på meg på slep. "Jeg ser likheten, selvom dere ville vært et perfekt par" sa hun før hun strakte frem hånda.
"Ashlyn"
"Nikolaj"
"Ah, dete er så kleine altså" utbrøt jeg plutselig. "Sier du" lo Nikolaj. "Hadde du foresten s..." han rakk ikke si mer før jeg slo til han flere ganger. "Ey Ey Ey du tir still" Begge to fikk latterkrampe og jeg begynte å føle at jeg faktisk kjente dem. Det ble en klein stillhet, som ikke er vanlig med Ashlyn når jeg brøt inn.
"Ser dere det ja, jeg hadde rett, klein stillhet" Begge snudde seg mot meg. Nikolaj skule til å si noe når han stoppet seg selv. Hm...
Etter vi hadde pratet en stund kom det en dame bort til oss. "Er du klar til å dra?" sa hun smilende før hun så bort på meg og Nikolaj. "Ja, dette er foresten DN og Nikolaj" Vi hilste på damen som tydeligvis var moren til Ashlyn. Hun klemte oss lenge før hun gikk. Når hun kom til inngangen/utgangen stoppet hun opp, snudde seg og så på oss før hun vinket. Jeg løftet hånden forsiktig og vinket tilbake. "Vell...jeg aner ikke hva som vil skje med meg nå" mumlet jeg, egentlig til meg selv men han hørte det vist. "Du kan bo hos oss" sa han med et håpefult smil. "Haha morsom du! Jeg troe ikke akkurat at de vil ha meg der, ikke at jeg vil heller. Jeg vet de er foreldrene dine også men de er noen drit folk. De har aldri brydd seg om meg og jeg bryr meg ikke lenger om dem. Sorry Nikolaj. Men jeg vil gjerne bli bedre kjent med deg." han så på meg med triste øyne. "Ikke se sånn på meg!" jeg slo lett til skulderen hans. Vi gikk for å finne noe å spise, selvom sykehusmaten som oftest er ganske ekkel. Du kan varme opp suppe fra poser, har ikke prøvde det da så kan jo hende det er kjempe godt. Vi tok med oss litt brød og pålegg til rommet jeg hadde. "Hvor bor du egentlig?"
"10 minutter å gå mot elva" sa han før han tok en stor bit av den ene brødskiva. "Men, hvordan fikk du vite at jeg var her?" spurte jeg nysgjerrig. Selvom jeg ikke vil ha noe med foreldrene mine å gjøre, vil jeg som sakt bli bedre kjent med han. "Jeg besøkte bestemor når jeg overhørte noen leger snakke om en jente med samme navn som deg, så jeg spurte om etternavnet og fant ut at det faktisk var deg. Jeg hadde nesten gitt opp å greie å finne deg. Etter det fant jeg ut hvilke rom du var på. Hver dag etter det har jeg vært innom helt til du våknet. Verken mamma eller pappa vet det. En liten stund trodde jeg at du ikke kom til å overleve. Men det gjorde du" han smilte før han spiste det siste av brødskiva. Det ble en kort stillhet før jeg brøt den, igjen. "Er hun her fortsatt?" han så spørrende på meg. "Bestemor?" han nikket svakt. "Kan jeg møte henne?" spurte jeg usikkert. "Hvis du vil"
"Vi kan gå nå?" mumlet han mens han så ned i gulvet. Jeg tok forsiktig tak i hånden hans for å få han til å se opp, som han gjorde. Det føltes rart å leie han gjennom gangene men også beroligende. Plutselig stoppet han opp forran en lukket dør. Han lukket den forsiktig opp og innenfor satt den en dame med et kryssord. "Hei bestemor" han hadde sluppet hånda mi og gitt henne en klem mens jeg stod i dørkarmen. "Dette er DN" Når hun snudde seg mot meg var det noe kjent med henne. "Gerd?" jeg gikk bort til Nikolaj. "Hei DN, hva gjør du her?" spurte hun med et smil. "Ehm, jeg har vært her i over en måned." mumlet jeg lavt. "Åh, hvordan kjenner du Nikolaj da?" Jeg så bort på han. "DN er søsteren min" sa han og Gerd fikk et overasket fjes. "Men hvordan kjenner dere hverandre?"
"Gerd har pleid å passe på meg når mamma var borte, til jeg var 11 eller noe sånt." nå var det han som så overasket ut. "På alle de årene møttes ikke moren din og bestemor?"
"Nei, det var alltid noen andre som var der når hun kom. Som oftest hun ene veninna til mamma" Begge så overasket på meg.

~❤~

"Så godt å se deg igjen DN" sa Gerd og klemte meg. Vi hadde avtalt at jeg skulle komme innom oftere, nå som vi også viste at vi var i familie. Nikolaj fulgte meg opp til rommet, hvor nå både Isac og Jason var. Jeg ga han en lang klem før han forsikret meg om at vi snart ville møtes igjen."Hvor hat dere vært?"
"Ingen steder" sa begge fort ikor. Som så klart ikke var sant. "Neivell" mumlet jeg tilbake idet jeg la meg ned i senga. "Hvor har du vært da?" spurte plutselig Jason. "Ingen steder" Sier ikke de det sier ikke jeg det. "Du også altså" mumlet Isac. Det ble en lang stillhet hvor jeg bare lå der mens de så på meg. "Det der er så forstyrrende" lo jeg etter en stund. Isac rister lett på hodet og Jason bare lo.

1 uke senere:
Hver dag siden jeg fant ut om ja litt av familien min, har jeg vært mye med de. Jeg har vært hos Gerd, eller bestemor? Hver dag. Tegnet, snakket, skrevet, om hun sov eller ikke så var jeg glad for å være inærheten av henne. Nikolaj har vært hos både meg og henne, samtidig også. Legene har sagt jeg snart kan dra hjem. Jeg har vært en del med Maria også, det er hun lille jenta. Hun er søt. Jeg skal faktisk til henne nå. Moren har fått vilt mer siden jeg har passet henne, hun er som en lillesøster for meg nå.

Skoene mine knirket lavt hver gang jeg satte foten ned. Jeg aner ikke hvorfor jeg var stresset, men jeg hadde en følelse av at noe var galt. Døra inn til rommet hennes var knall rød med 63 skrevet i store, hvite bokstaver. Hånda mi traff døra et par ganger før jeg ventet på at en av de skulle åpne. Moren åpnet døra og jeg kunne se at hun hadde grått lenge. Hun var helt rød. "...."