Kidnappet kjærlighet

Kidnappet kjærlighet del 16

Time jump:
"Ah..hva faen var vitsen med det?" Sakte åpnet jeg øynene og så meg rundt i bilen. "Jeg ville gått inn frivillig" mannen ved siden av meg så på meg med et frekt blikk. "Hva stirrer du på? Jævela pervo!" Han løftet et øyenbryn og så lengre ned på meg. Genseren min var ganske revet opp. Magen syntes, halsen var altfor vid og ødelagt. Det gjorde ingenting noe bedre. "Det er kaldt her! Kan jeg låne en jakke?" Jason tok av seg jakka og heiv den til meg. Jeg tok den på meg, tok på hetta og la hodet på siden for å prøve å få sove.

"Fy faen! Driver dere med de jævlige greiene igjen? Kan dere ikke bare la meg sove?" De lo alle sammen. Samme gamle spill. Jeg la armen over hodet og prøvde å sove igjen. Når de heiv vann på meg latet jeg som at jeg fortsatt sov, når han ene prøvde å kile meg 'merket' jeg det ikke. Jeg er ikke kilen heller. De prøvde å hive ting på meg, ingen respons. Når de åpnet vinduet hadde jeg akkurat sovnet, hodet mitt gled litt ned før jeg dro det opp igjen. "Vær så snill. Jeg har ikke sovet ordentlig på 3 døgn, utenom istad når dere slo meg ned, igjen! Og etter det har jeg jævlig vondt i hodet. Bare la meg sove for en gangs skyld" ba jeg grettent. Det ble stille og jeg sovnet.

Jeg åpnet øynene sakte og merket at jeg lå i armene til noen. Når han så ned på meg kunne jeg se at det var Jason. "Våken jo babe" babe? Lenge siden han har kalt meg det. Hvorfor nå? "Går det bra?" Jeg må ha sett ganske forundret ut for han så på meg på en helt spesiell måte. Han la meg forsiktig ned i senga si og satte seg på kanten. Hånden hans strøk over kinnet mitt mens han beit seg i leppa. Det så ut som han prøvde å presse seg selv til noe, han gjorde seg selv vondt. Men jeg kunne ikke sette fingeren på hva. Jeg tok hånden hans og prøvde å finne ut av hva som hadde skjedd, eller som skjer. "Går det bra?" han så på meg med et merkelig uttrykk. "Det burde vel heller være jeg som spør deg om det" mumlet han lavt. Jeg satte meg opp og inntil han. Når han snudde seg helt mot meg var usikkerheten borte. Han strøk håret vekk fra ansiktet mittt og lente seg nærmere og nærmere. Munnen hans var millimeter fra min når jeg prøvde å stoppe han. "Jeg orker ikke nå, Jason!" det var som om han ikke hørte meg. Leppene hans traff mine og jeg kysset forsiktig tilbake. For du skulle bare vist hvor hot han så ut akkurat nå. Kyssene ble hardere og hardere når han begynte å kle av meg. "Nei, det er kaldt" fikk jeg stammet frem mellom kyssene. Han slapp meg et lite sekund for å for si "Jeg kan varme deg" han fortsatte å kle av meg og det var ikke vits i å gjøre motstand. Han er minst dobbelt så sterk som meg og større. Selfølgelig prøvde jeg på starten, men jeg ga opp etterhvert når jeg så hvor irritert han ble. Jeg kunne ikke annet enn å ligge der. Vente på at han ble ferdig. Tenke på alt som var galt i livet mitt.
Jeg er blitt kidnappet, to ganger. Jeg er blit voldtatt, flere ganger. Jeg trodde faren min var død men det viste seg at jeg til og med har en bror. Moren min har bodd med dem lenge uten å si ifra til meg, ingen av dem bryr seg vell om meg. Samtidig så er den beste vennen min Isac som jeg antageligvis aldri vil få se igjen, hvor er han nå egentlig?
Jason hadde nå fått av seg selv alt tøyet og jeg hadde bare på meg undertøy. Jeg prøvde å stoppe han for å ta av det siste. "Jason stopp! Jeg vil ikke dette! Vær så snill!" på slutten ropte jeg nesten. Han fortsatte som om jeg ikke gjorde noe. Det var nytteløst.
Øynene hans var mørke, som første gang dette skjedde. Jeg kunne kjenne at pulsen steg, hjertet hamret inne i brystet og adrenalinet slo til. "Drikk dette!" sa han hest og ga meg et shot glass. Jeg svelget det i meg og ting ble litt uklart men ikke borte.
Plutselig kjente jeg at han kom inn i meg. "Ah Jason, det gjør vondt!" stønnet jeg. "Lenge siden. Du begynner å bli trang" mumlet han med et smil. Han fortsatte å gå inn og ut av meg selv om jeg fortsatte å si at det gjorde vondt. Det ble vondere og vondere før det sakte ble litt bedre. Stønnene hans ble høyere for hvert sekund og selv om det gjorde jævlig vondt greide jeg ikke å holde stønnene inni meg. Det gjorde han mer opphisset. Plutselig sprutet det inn i meg og jeg kjente tårene renne nedover kinnene mine. I et lite sekund kunne jeg se medlidenhet i øynene hans men det gikk fort bort.

Jeg åpnet øynene sakte og så Jason som lå foran meg i boxeren. Hva som skjedde etter han viste medlidenhet husker jeg ikke. Selv om jeg husker det jeg tror var det værste, kunne jeg ikke la vær å tenke på hvor kjekk han var der han lå og sov. Jeg hadde på meg en stor, hvit t-skjorte, en truse og jakka til Jason. Jeg reiste meg sakte opp og det var som om jeg skallet rett inn i noe. Ting snurret rundt og smerten spredte seg i hele hodet.
Likevel fortsatte jeg å gå mot døra, prøve å komme meg vekk. Tenkte ikke på at det var flere her i huset. Når jeg hadde kommet meg ut av døra snubla jeg i en eller annen. "Faen" mumla jeg idet jeg traff gulvet. Han hjalp meg opp igjen. Oh shit! Will, Will Brach. Han som hadde fått meg til å miste hukommelsen. Han lo og hjalp meg opp. "Går det bra?" jeg nikket svakt selvom det ikke var helt sant. Han så ned på beina mine og hevet et bryn. "Har du en bukse jeg kan låne?" mumlet jeg når jeg husket at det hadde jeg jo faktisk ikke på. Han gikk inn på et rom og kom ut med en joggebukse. Jeg tok den på meg og lurte på hva jeg skulle gjøre. De andre hadde gått ned så jeg listet meg bort til døra og videre ut. Jeg løp, eller hva man skal kalle det de første 100 meterene. Når jeg hadde gjort det snurret alt mye fortere enn det hadde gjort før, men jeg fortsatte videre, sakte. Jeg hadde ihvertfall kommet meg ut på en vanlig vei. Men det kom ikke mange biler på denne veien. Og jeg merket ingen av dem før de var halvveis borte.
Ting begynte å bli mørket både for meg og ute.

Jason's POV:
"Hvor er DN?" ropte jeg ut fra kjøkkenet. "Hun snublet over meg istad men har ikke sett henne etter det" ropte Will tilbake.
Shit hvor kan hun være? Hun er jo ikke edru heller. Jeg lette igjennom hele huset og fant ut at hun ikke var noe sted her. "Inn i bilen!" vi skulle ut å finne henne. Om vi rakk å finne henne før det ble helt mørkt var ikke sikkert. Når vi hadde kjørt 10 minutter så jeg noe som kunne være henne. Vi stoppet bilen og gikk ut for å se. Hun lå nede i grøfta bevistløs og kald. Vi fikk henne med opp til bilen og Will kjørte så jeg kunne sitte ved henne. Beina hennes lå oppå Asthon mens hodet lå på fanget mitt. Plutselig begynte hun å bevege seg "...."