Lost the Night ⊳

0.2 Jeg tror jeg så henne

MAX ALLE SAMMEN^

LOST THE NIGHT / 02 / CALUMS POV

Jeg slenger handleposen på bordet i bussen foran Ashton og Michael, før jeg river opp kjøleskapet.

"Du fant noe du likte, eller?" mumler Ashton, og jeg skjønner på den monotone tonen i stemmen hans at han egentlig er ganske uinteressert. Jeg nikker stille, og lar øynene mine fare over alt vi har i kjøleskapet. Pizzarester, ananasjuice...

"Virkelig?" spør Ashton plutselig nysgjerrig, og drar posen lenger mot seg med et overrasket blikk. Han trekker ut den knallblå genseren, og får et sjokkert ansiktsuttrykk i det han holder den opp foran seg. Michael begynner å le, og kjenner på det myke stoffet fra der han sitter ved siden av krølltoppen.

"Ser ut som at en enhjørning har spydd på den," sier Michael, og henviser til den fargerike klatten rundt ribbeina på høyre side. Jeg snur blikket mot de to idiotene til noen kompiser jeg har, og drar genseren hissig til meg.

Jeg trekker enkelt på skuldrene før jeg legger den tilbake i posen og går mot kjøleskapet igjen. "Jeg liker den."

"Du liker den?" spør Ashton sjokkert, og spytter nesten ut all frokostblandingen han nettopp har puttet inn i munnen.

Nei, Leona liker den.

"Ja."

Jeg forstår hvorfor de er så overrasket, jeg pleier jo vanligvis å gå i sort og grått. Hvis jeg føler meg skikkelig on-top en dag, så vurderer jeg kanskje hvitt.

Jeg bestemmer meg for å ta meg det samme som de andre to, og strekker meg etter frokostblandingen. Jeg tar frem en skål og fyller den nesten helt opp før jeg tar tak i melkekartongen.

"Men hva faen, den er jo tom!" stønner jeg, og sender de to guttene hver sitt drepende blikk. Michael ser skyldig ned i bordet, mens Ashton derimot, bare trekker på skuldrene.

"Dere kan jo ikke sette den tilbake i kjøleskapet når den er tom! Nå har jeg faen meg fylt hele skåla mi med frokostblanding, skal jeg liksom bare spise den uten melk?"

"Hey, ro ned et par hakk. Det er ikke verre enn at vi stikker til butikken og kjøper en ny," sier Ashton, med et forvirret og sint blikk på meg. "Dessuten fortjener du det, sånn du oppfører deg."

Jeg himler overdrevent med øynene, og setter meg ned på den andre siden av det lille, runde bordet.

"Neimen, er solstrålen tilbake?" kommer det fra sofaen litt lenger inn i bussen, og en høy, blond skikkelse kommer trippende inn. Han snur den siste ledige stolen så ryggen er inntil bordet, og slenger seg ned med hendene på toppen av stolryggen han har mellom beina. Han hviler blikket ventende på meg, og de skrikende blå øynene hans reflekterer fargen på genseren nedi posen.

"Hvorfor så rød i kinnene?" spør han da jeg ikke gjør noe annet enn å gi han skulderen. Jeg snur blikket over på han, som trykker den mørkeblonde panneluggen mot siden av pannen.

"Hva mener du?" spør jeg mumlende, og roterer skjeen blant den knusktørre frokostblandingen min. Jeg kjenner jeg blir litt varmere da jeg innser dette kanskje er enda en sak detektiven Luke kan løse.

"Han er bare litt småsur," sukker Ashton, men Luke rister avvisende på hodet.

"Og hvorfor det, tør jeg spørre?" fortsetter den blonde gutten, med en rolig, men fortsatt litt truende stemme.

"Det var ikke mer melk igje-"

Før Michael får fullført setningen sin, himler Luke med øynene og viser Michael hånda uinteressert. "La gutten få snakke sjæl, for helvete."