Lost the Night ⊳

2.3 Jeg hater deg

LOST THE NIGHT / 23 / LEONA

Natta som følger sover jeg nesten ingen ting. Tankene på hva som kunne skjedd hvis jeg ikke hadde sett på bildeveggen den kvelden jeg ble med Calum hjem fra Halloweenfesten, hjemsøker meg. Eller kanskje heller hva som hadde skjedd etterpå, når Calum hadde måttet si sannheten...

Hadde han i det hele tatt tenkt å fortelle meg det? Hvorfor ble han med på det? Jeg hadde kanskje innerst inne håpet at han fortsatt likte meg, men det håpet ble kverket på den mest brutale måten.

Kanskje vi bare ikke er ment for hverandre.

Uansett hvor mye jeg vender og justerer på stillingen der jeg ligger i senga, blir jeg ikke et sne søvnigere. Før jeg rekker å tenke, har jeg reist meg opp fra senga og gått ut av rommet mitt. Jeg vet ikke hvor mye klokka er, men jeg vet det er langt over midnatt. Hele leiligheten er mørk, og det kommer bare litt lys ut av Max sitt rom.

Jeg dunker forsiktig på døra, og et rolig "kom inn" kommer fra den andre siden.

"Jeg tror jeg går ut en tur," sier jeg uten å åpne døra, og jeg skjønner på stillheten som følger at hun blir overrasket.

"Nå?"

"Jeg må tenke," svarer jeg kort, og hører et godkjennende "mhm".

"Bare ikke bli for sent ute," sier hun, og jeg nikker uten å tenke på at hun ikke kan se det. Til min lettelse er klærne mine fortsatt på, så jeg slipper å skifte før jeg går ut. Jeg drar på meg skoene før jeg er ute i den kalde nattelufta.

Som vanlig er nabolaget helt stille, og det eneste som skaper litt liv er de blinkende gatelyktene som hiver lys på veien.

Smerten i brystet er fortsatt ikke helt borte fra anfallet tidligere i dag, og det minner meg på alt som har skjedd hver gang jeg puster inn. Kroppen min er nummen etter panikken, og hele meg doven etter å ha ligget i senga i et par timer. Hadde det ikke vært for at jeg ikke har spist eller drukket noe de siste timene, hadde jeg kanskje trodd jeg var brisen.

Uten å tenke på hvor jeg vil, stopper jeg ved en liten bussplass. Den er helt tom, og jeg blir litt forvirret da det står på skjermen at neste buss til London sentrum kommer om seks minutter.

Går det busser så sent på kvelden?

Jeg tar automatisk opp telefonen for å sjekke klokka, og til min forbauselse er den ikke så mye som jeg trodde, den er bare så vidt passert tolv. Jeg ser også at jeg har fått snap fra Michael, og jeg åpner den med en gang.

Hvor er Calum?

Når jeg trykker på skjermen kommer det opp en til.

Vet du hvor Calum er?

Jeg skrur av telefonen uten å svare, og putter den i jakkelomma igjen. Selvfølgelig vet jeg ikke hvor Calum er.

Bussen kommer fortere enn den egentlig skal, og jeg stiger på. På bussen er det et par andre voksne mennesker, men det er helt stille. Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg føler meg så utrolig ensom.

Jeg går av neste gang bussen stopper, som er litt utenfor byen. Den lille gaten jeg plutselig er i midten av, lyser i neonfarger fra forskjellige barers skilt. Tja, hvorfor ikke.

Jeg går inn på den første baren jeg går forbi, hvor det faktisk er en del folk til å være onsdag kveld. Nå vet ikke jeg hva som er vanlig på en bar, men onsdag er tross alt midt i uken.

Jeg dumper ned på en av barkrakkene, uten å se på de andre i baren.

"Skal du ha noe?" spør mannen i baren, og jeg ser opp på han uten å ha tenkt å kjøpe noe. Han er skalla, og armene hans er heldekket med tatoveringer.