Lost the Night ⊳

1.1 Kapre hjertet hennes

Caluuuuum herregud du kan bare drepe meg her og nå^ (og så har vi søte Ashton aww)

LOST THE NIGHT / 11 / CALUM

Jeg er ikke stille fordi jeg er uforskammet, eller fordi jeg er sur. Jeg er stille fordi jeg ikke vet hvordan jeg skal reagere. Øynene hennes var så fulle av raseri da hun prøvde å komme seg løs fra Ashtons grep, de var så utrolig såret.

Jeg var ikke klar over hvor vondt det ville gjøre å gjøre henne så mye ille. Det har ikke vært meningen å såre henne i det hele tatt, men se så mye jeg klarer å stelle i stand uten å tenke. Hun har ikke gjort meg noe i det hele tatt en gang; jeg bare trodde hun hadde gått videre, sånn hun sa hun skulle hvis jeg valgte noen andre. Men nå innser jeg at hun ikke har gjort dét en gang, siden hun tydeligvis ble så knust av at jeg har sagt jeg ikke husker noe mellom oss.

Jeg bare aner ikke hva jeg skal gjøre for å ordne opp.

"Jeg visste det var dumt av deg å si det du gjorde på det intervjuet her om dagen," sukker Michael da vi har satt oss i sofaen bak scenen.

"Jeg visste jo ikke at hun skulle se det!" forsvarer jeg meg selv uten å tenke.

"Du er helt utrolig," mumler Michael og himler med øynene. Det er stille en stund, men skyldfølelsen tar over.

"Jeg vet bare ikke om det bare er derfor," mumler jeg, og svelger med blikket nedi fanget mitt, hvor jeg nervøst fikler med hendene.

"Å?" spør Michael, og lener seg enda tettere inntil meg.

"Jeg eh... Vel, jeg startet en krangel da jeg kjørte henne hjem fra festen vår," forklarer jeg skyldig, og kan egentlig fortsette å ramse opp punkter på den milelange listen over ting jeg har gjort som har såret henne.

"Og så valgte du å spille San Francisco i dag?" spør han oppgitt, og klasker seg selv i panna.

"Jeg trodde det kanskje kunne fikse litt opp da, beklager for at jeg tar så usmarte valg!" stønner jeg, og ser for første gang siden gigen opp på de andre.

"Sorry ass, men jeg forstår virkelig ikke logikken din," skyter Michael opprørt tilbake, og Luke sukker høyt.

"Hvorfor er du så sint på Calum, egentlig? Han prøver i det minste å fikse opp ting," beskytter Luke meg.

"Ja, jeg skjønner ikke hvorfor du skal klikke på meg nå, jeg har jo gjort så masse dumt allerede at det helt ærlig overrasker meg at det er først nå det skjer," sier jeg.

"Jeg er bare så lei av den evige krangelen mellom deg og Leona, på campen klarte dere til og med ikke å være sammen et døgn før dere fant noe annet å bli uvenner for. Bare se på dere - det er helt åpenbart at dere fortsatt er forelsket i hverandre, men dere klarer bare ikke å gjøre noe for å glede hverandre. Kan dere ikke bare være sammen, liksom?" klager han, og jeg blir litt forskrekket over det han sier.

"Synes du det er åpenbart at vi er forelsket i hverandre? Det første hun gjorde når vi møttes var å sende meg et stygt blikk og si at hun ville hjem fra festen på grunn av meg - rett foran øynene mine. Hun ga meg ikke en klem på Meet and Greet en gang, synes du det virker som at hun fortsatt er forelsket i meg?" lyner jeg ut mot den grønnhårede gutten.

"Og hvorfor gjorde hun det, tror du? Jo, nettopp fordi du hadde gjort henne ille først! Du var med mange jenter etter campen, du sa på intervjuet at du ikke husket noe mellom dere, og du kranglet med henne når du skulle kjøre henne hjem. Selv ikke da klarte du å unngå å lage trøbbel!" kjefter han, og får meg til å virke som en skikkelig drittsekk.

"Hvis du er så opptatt av at jeg og Leona skal bli sammen, så kan du faen meg ta å være sammen med henne selv! Det er ikke så jævlig enkelt å kapre hjertet hennes som det virker som!" slenger jeg rasende tilbake. Michael blir stille litt, før han slipper ut et overlegent; "Ok."

"Nå holder det!" avbryter Luke krangelen vår, men verken Michael eller jeg river blikkene fra hverandre. Det er først nå jeg innser at vi har reist oss opp fra sofaen av raseriet.

Sa Michael "ok" fordi han skal prøve seg på Leona selv?

"Hva var det vi sa før vi gikk opp på scenen? Vi sa at vi ikke brydde oss om hverandres feil, men hvor befinner vi oss nå? Jo, midt oppi en krangel mellom to av bandmedlemmene, hvor de krangler om hvor dårlig den ene er til å skaffe seg ei jente? Det er jo helt idiotisk!" kjefter Luke, og prøver å banke litt sunn fornuft inn i skallene våre.

Michael og jeg himler med øynene synkronisk, og krysser armene over brystet.

"La oss legge dette bak oss, vi har da faen ingen ting å gjøre med Calums kjærlighetsliv," sier han rettet mot Michael. "La han få ordne opp i dette på egenhånd."

Problemet er bare det at jeg ikke vet om jeg klarer å ordne opp, og heller ikke om hun er villig til det.

+

Vent vent vent - innrømte Calum nettopp at... Neee det kan han da ikke ha gjort. Eller?

lol

Dagens andre (og siste) kapittel, jeg håper dere likte det :) Har bestemt meg for å poste hver onsdag og søndag igjen nå som skolen begynner igjen neste uke, så da vet dere når dere skal komme tilbake for nye oppdateringer! :D

love you very much, det at dere leser og kommenterer på bøkene mine er helt mind-blowing. jeg vil bare gi dere alt dere vil ha i hele verden haha. Nei men sånn serr, er det noe spesielt dere vil at jeg skal skrive? Dere kan jo enten dm'e meg eller kommentere, så skal jeg prøve å få gjort det (hvis det passer til plottet).

Ok, det var alt <3

puss, ily v v v much

(Men vent vi må bare nyte den utrolig kjekke Calum på gifen der oppe sammen en liten stund før vi går videre til å gjøre noe annet......)