Lost the Night ⊳

2.2 Virkelig klart det

Siden dette er et kort kapittel, så publiserer jeg et til i kveld eller i morra HVIS dette får 35+ votes!! DET NESTE R BRA JUST SAYIN så nå får dere ofre litt alle som en ;);) puss

btw er det bare jeg som synes calum er tiltrekkende fra den vinkelen^^^

LOST THE NIGHT / 22 / CALUM

"Leona, jeg er så lei-" prøver jeg desperat med hjertet i halsen, men Leona snur på helen og er ute av vogna før jeg rekker å fullføre.

"Ikke prøv deg en gang, jævla løgner," hveser hun når hun krysser utgangen, og et stikk i brystet får meg til å føle alt mulig på en gang. Fortvilelse, skyldighet, alt. Men mest av alt er jeg knust, og det er rart å bli det bare fordi en jente snur ryggen til meg.

Depresjonen går over til sinne, da tankene mine fører meg til hvorfor dette i det hele tatt skjedde. Joseph.

Jeg snur meg raskt mot den skjeggete gutten med en rasende bevegelse. Michael står der allerede og ypper på han med en hatsk rødfarge kokende i kinnene.

"Hvorfor sa du det?!" skriker jeg, og griper så hardt i genseren hans at knokene mine blir hvite. Jeg er litt høyere enn han, så å være truende er ingen utfordring. Bak oss hører jeg vakter kalle på noen andre, og straks har vi et helt publikum av sikkerhetsvester som omringer oss.

"Det var jo du som gikk med på veddemålet, for faen! Du er minst like skyldig selv! Jeg bare gjorde deg en tjeneste med å fortelle henne det!" spytter han tilbake, men de grønne øynene lynende i mine mørkebrune.

"Så du ser på dette som å gjøre meg en tjeneste?" spytter jeg høylytt, og rister den tynne kroppen hans rasende etter grepet på jakka hans. Det som føltes ut som minusgrader for bare minutter siden føles nå ut som en badstue, og heten har økt betraktelig mellom den intense kjeftingen.

"Bare tenk på hvor mye verre det hadde vært hvis du hadde fortalt det selv! Hadde du i det hele tatt tenkt å gjøre det?"

Han får meg til å tie når jeg ikke har noe å svare, for nei, en del av meg hadde håpet det bare aldri skulle dukke opp. Så uansvarlig som det er.

En mann i neongult river meg vekk fra Joseph, og jeg slipper motvillig. Vakten tvinger meg ut av vogna, men jeg slipper ikke Josephs blikk.

"Hvorfor fikk du meg til å gå med på veddemålet? Hvorfor utfordret du meg i det hele tatt?" roper jeg så han kan høre meg over alt støyet vi har forårsaket rundt oss. Vakten prøver å snu meg fremover mot utgangen, men jeg nekter å gi etter før gutten svarer.

"Jeg trodde aldri du skulle gå med på det, da," hører jeg han mumle, og straks føler jeg meg mer ydmyket og dum enn noe annet. Jeg har klart å gjøre en tosk av meg selv, og jeg er mer enn flau når jeg går ut og Luke og Ashton følger meg ufornøyde med blikkene. Jeg har klart å få bandet vårt til å drite seg ut - igjen.

Imens vaktene står og kjefter på meg et stykke lenger borte, står jeg bare med blikket ned i bakken og oppmerksomheten et helt annet sted.

Som edru er det umulig å si hvorfor jeg gikk med på veddemålet. Et ligg for tusen spenn, det er bare barnslig. Kanskje var det all alkoholen og stemningen, eller kanskje det var den stramme drakta hennes som gjorde meg så ubeskrivelig vill. Ikke vet jeg, men det er det desidert verste jeg har gått med på noen gang, og jeg har gjort mye dumt.

"Skjønner du?" hører jeg den store vakten på rundt tretti gjenta, og jeg bare nikker uten å ane hva han prater om. De lar meg omsider gå tilbake til de andre guttene igjen, og jeg ser at Max også har dratt.

Med en gang jeg er kommet nærme nok til å høre dem, åpner Ashton munnen.

"Et veddemål? Virkelig?"

Han høres så skuffet og uimponert ut da han sier det, og jeg klarer ikke møte blikket hans en gang.

"Du er så jævlig kjørt. Vi er så jævlig kjørt. Er du klar over at oppførselen din ovenfor han der kompisen din i kapselen kommer til å stå over alt på nettet i morra?" spør Luke, som ikke virker like sint som Ashton i det hele tatt, og det får meg til å lure på om han er vant til at jeg gjør noe dumt. Noe som absolutt ikke er positivt.

"Han er ikke kompisen min," sier jeg fort, men skjønner at det ikke har noe å si når alle tre ignorer meg.

"Nå har du virkelig klart det," mumler Luke matt imens han snur de knallblå øynene mot befolkningen i gaten som passerer forbi.

"La oss dra tilbake til bussen," sier Michael, som er en del roligere enn de to andre, som jeg tipper er fordi han allerede visste alt.