Lost the Night ⊳

0.8 Du er en helt annen

^Luke ser så bra ut her hmf han er så nydelig

LOST THE NIGHT / 08 / CALUM

Å si jeg er nervøs, er en underdrivelse. Jeg føler av en eller annen grunn at jeg ikke burde være her, hos Leona. Hun sa jo at jeg kunne komme hit, men allikevel føler jeg ikke at jeg har fortjent det.

Jeg plukker med meg den tomme colaboksen og låser bilen da begge er ute. Leona går bestemt mot en liten dør på den andre siden av bygningen, og låser den opp. Hun ser tilbake på meg før hun åpner døra og smetter inn. Jeg går nølende inn etter henne, og en god lukt treffer meg med en gang jeg er inne. Jeg kjenner igjen lukten fra vogna hennes på campen, og tar meg selv i å smile. Det lukter henne.

Gangen er liten, og på høyre side er det tre dører. Til venstre er det en portal utskåret i veggen som leder inn til en knøttliten stue, akkurat nok til et par stykker.

"Hvorfor rydder du?" plopper det ut av meg da jeg ser at Leona stabler skoene i gangen pent i par, og henger opp jakkene som er falt på gulvet. Hun ser straks opp på meg, og slipper alle klærne hun har i hendene rett ned på gulvet.

"Hvorfor står du bare der? Gå på kjøkkenet og vask av den digre flekken," sier hun, og nikker hodet mot åpningen til venstre. Jeg titter inn i stua, og ser at det også er et lite kjøkken på den andre siden av sofaen.

Jeg går inn imens jeg drar genseren over hodet, og trekker ned tskjorten da den sklir oppover. Etter jeg har satt fra meg colaboksen, plasserer jeg stoffet under kranen, og lar vannet skylle gjennom drikken. Jeg kommer på hvorfor jeg i hovedsak tok med den tomme boksen inn, og lar blikket vandre i jakt etter en søppelkasse.

Jeg skal til å hive boksen i søppelet, da noe annet i søppelkassen stjeler fokuset mitt. Jeg står og ser på det en stund, før jeg velger å lene meg ned og plukke bitene opp.

Det skjærer i hjertet da jeg ser at det er bildet av Leona og meg på klippen som jeg ga henne på campen, revet i biter.

Jeg slenger bitene tilbake og klapper lokket på søppelkassa igjen, og prøver å finne ut hva den ekle følelsen som gir meg en vond smak i munnen er. Det verker bak øynene og jeg får vondt i hele kroppen. Det eneste jeg kjenner er den pinefulle pulsen som dunker fortløpende i hodet.

Hendene finner støtte på kjøkkenbenken, og jeg må streve for å få puste. Hendene former seg til knyttnever mot bordflaten, og uten at jeg tenker over det, bøyer jeg meg ned og lar noen dråper lande på det glatte treet.

"Er alt i orden?" hører jeg den vesle stemmen hennes spørre bak meg, og før jeg rekker å svare, er hun allerede ved siden av meg. En intens frykt tar over hele kroppen, og plutselig er jeg redd for alt.

"Calum?" spør hun, og navnet mitt ruller nervøst av tungen hennes.

Hun svelger i det jeg ser bort på henne, og hun legger hendene sine i det skjelvende fjeset mitt. Jeg er for lammet til å trekke meg tilbake, men hun flytter dem heldigvis bort når hun finner frem et glass vann like fort som jeg kan blunke.

Hun rekker meg det, men jeg klarer ikke tenke klart. Alt rundt meg er tåke, og straks kan jeg ikke en gang se de grønnblå øynene hennes. Hun roper navnet mitt i det jeg forsvinner, og det siste jeg kjenner er et par armer rundt overkroppen min.

Da jeg lukker opp øynene, kommer synet sakte tilbake. Det føles nesten som at jeg svømmer i min egen svette, og lokkene er klistret vått inntil pannen. Hendene mine er svake da jeg drar de gjennom fjeset, og blikket mitt lander straks på jenta som sitter voktende på den andre sofaen. Det er først nå jeg merker at jeg ligger i den ene.