Lost the Night ⊳

1.0 Deres nye sjanse

LOST THE NIGHT / 10 / LEONA

"Hva tror du at du gjør?!" skriker jeg med hendene rundt skjortekragen hans imens jeg presser han inn til veggen.

Han ser helt forskrekket ut, og leppene hans er såvidt skilt. Sjokket er tydelig i de store, sorte øynene hans.

"Først sier du at du ikke husker noen ting av det som skjedde mellom oss, og så skriver du faen meg en låt om hvordan håret mitt flagrer i vinden? Om hvordan det føltes da jeg sovnet i fanget ditt der ute på klippen?"

Jeg holder så hardt i stoffet på genseren hans at knokene mine er hvite, men jeg slipper motvillig da noen drar meg vekk fra han.

Ashtons sterke armer omringer magen min, og stopper meg i å bryte meg løs på den solbrune gutten.

Jeg fatter ikke hvordan han kan gjøre det. Hvordan han først kan si han ikke husker noen ting, og så skrive en sang der han nærmest ber meg komme tilbake til han. Tanken på at jeg ble brukt for å skrive gode låter er så godt som bekreftet, og jeg er rasende samtidig som mer såret enn jeg noen gang har vært.

Tårene truer med å løpe nedover kinnene mine, som er varmet opp av raseriet.

"Leona, kom igjen!" hører jeg Max kjefte på meg, og det dytter meg over kanten.

"Ikke si det til meg, si det til han!" utbryter jeg skjelvent og peker bort på den handlingslammede gutten som fortsatt står inntil veggen, fortsatt like forskrekket.

Tankene og følelsene er over alt i et eneste stort kaos, og når tårene slippes løs, erstattes skrikingen min med hulk. Jeg gjør et siste forsøk på å komme meg løs fra Ashtons armer, men han trykker meg inn i en hard klem.

Luke og Michael tvinger Calum med seg tilbake bak scenen i det jeg hulker inntil Ashtons bryst, og hulkene blir lavere og lavere når flauheten tar over.

Tenk at jeg har latt han se meg sånn. Jeg er ikke flau fordi jeg er redd for hvordan jeg har sett ut utvendig, men fordi jeg har latt han få vite at jeg er såret. Skikkelig, skikkelig såret. Når han ikke føler det samme tilbake, blir det bare enda verre, og jeg virker sikkert som en liten, følsom drittunge.

"Sorry..." gråter jeg stille, og jeg kan kjenne på Ashtons kropp inntil min at han rister på hodet.

"Det er ok."

Jeg trekker meg tilbake uten å treffe blikket til verken Max eller Ashton. Max sender Ashton et trist smil før de skilles hver sin vei, og venninna mi drar meg med ut av baren. Den friske luften løfter ti kilo av skuldrene mine da vi kommer ut, og den kalde luften får meg til å fryse under tårene på kinnene.

Max og jeg subber langs gatene, og jeg føler meg enda verre siden jeg vet hvor mye Max har gledet seg til å henge med guttene. Og det er bare min skyld at hun ikke har fått det.

Herregud, jeg er jo bare til bry.

Max sier ingen ting på veien hjem, og jeg kjenner en trang til å beklage.

"Sorry for at du ikke fikk hilst noe særlig på guttene," mumler jeg skyldig.

"Får nok sjansen en annen gang. Jeg kan sikkert stikke tilbake hvis jeg får lyst," rister hun det av seg, men jeg skjønner at hun ikke tilgir meg helt.

Det er stille enda en stund.

"Du har ikke tenkt på om dette er deres sjanse, da?" spør hun plutselig, og jeg prøver å skjønne hva hun mener med å tolke blikket hennes, men hun stirrer ut i luften foran seg.

"Hva mener du?"

Max sukker, og drar den svarte jakka si tettere inntil kroppen.

"Jeg mener... Bare tenk litt over situasjonen. Guttene har faktisk kommet hit, og akkurat nå kan vi henge så mye med dem vi vil helt til de drar," sier hun, og jeg forblir stille da jeg venter på en fortsettelse.

"Du vet vel hva de sier om det derre ekte kjærlighet-klisset?" spør hun, og jeg skjønner ikke hva hun vil frem til.

"Jeg er ikke særlig romantisk av meg, men bare hør på dette. Alle sier at om noe er ekte kjærlighet, så kommer det til å ordne seg til slutt."

"Men-"

"Nei! Hør på meg!" avbryter den blonde jenta meg, og stopper og ser på meg for første gang på hele spaserturen. Jeg blir alltid redd når Max er sint, så jeg holder munnen lukket.

"Det jeg vil frem til, er at om det var ekte kjærlighet mellom deg og Calum på campen, så er kanskje dette deres sjanse til å rydde opp og finne veien tilbake til hverandre igjen? Jeg vet Calum har fucka alt opp i mellomtiden, men kanskje det er sånn dere skal skjønne at den eneste dere vil ha er hverandre? Jeg synes i hvert fall det er helt idiotisk av dere å bare krangle når de først er her. De inviterte oss tross alt til en privat gig, da tror jeg de vil henge med oss," påpeker hun, og jeg håper hun har rett.

"Hvis Calum er så ille som du får han til å virke, så synes jeg du bare skal ignorere han og heller konsentrere deg om å ha det gøy med de andre tre. Jeg vet i hvert fall at Ashton synes han har hengt for lite med deg så langt, og jeg er sikker på at Luke og Michael føler det samme," sier hun, og den strenge holdningen hennes er erstattet med en trøstende enn.

+

Jeg liker ikke å skifte synsvinkel midt i et kapittel, så det kommer et til kort et senere i dag, hvis alt går etter planen :-)

Kan vi prøve å få alle kapitlene opp til 38 votes btw? Hadde gjort daaagen min <3

puss, ily