Day or Night ☼

ni - det er ikke likt deg

cutiiie^^

DAY OR NIGHT // 09 // MAX

Etter den mislykkede døgningen våkner vi til rolig gitarspill, som jeg oppdager kommer fra en høyttaler som står på kjøkkenbenken ved siden av sofaen. Jeg heiser litt på hodet, og når jeg ser utover samlingen av madrasser på stuegulvet, sover alle fortsatt.

Det er lyst ute, og sollyset som kommer fra den åpne døra ut treffer meg rett i ansiktet. Jeg plasserer en hånd i været for å skyggelegge ansiktet, og fortsetter å se meg rundt. Eliza og Emily ligger ved siden av hverandre på madrassene inntil baderomsdøra, og Leona og Calum ligger lengst mot kasse-TVen.

Når jeg legger hodet ned på puten igjen ser jeg rett på Ashton, som har hodet under en halvmeter unna mitt. Jeg blir liggende og se på det avslappede ansiktet hans. Fra den runde nesen, til skjegget på kjevene hans.

Nå som han er ukontaktbar, merker jeg hvordan jeg umiddelbart kjeder meg fryktelig. Det er uvant å se han uten et smil om munnen. De hasselgrønne øynene hans er lukkede, og uten de er ansiktet hans så mye mattere. Det er rart å se Ashtons ansikt uten noen personlighet.

Med en frykt for å stirre, flytter jeg blikket opp i taket. Det er rødmalt og glinsende. Av rastløshet puster jeg stort ut, og ser enda en gang et annet sted. Blikket mitt lander på Eliza og Emily. Der de ligger ved siden av hverandre likner de på en annen utgave av Leona og jeg. Ikke bare når det kommer til hårlengdene, men ellers også. Tanken har slått meg mange ganger.

De er så ulike at man ikke skulle trodd de kunne vært bestevenner. På den annen side, hadde jeg som nittenåring kanskje ikke valgt Leona hvis ikke hun som småbarn hadde valgt meg først heller. Noe jeg er sinnsykt glad for at hun gjorde. Vi har stått sammen som en duo siden vi var små, da vi var blinde for dømming og ikke visste hvordan man plasserte folk i bokser. Alle kunne være vennene våre. Uten Leona hadde jeg kanskje vært alene.

Jeg har ikke tenkt på at jeg kanskje ikke kommer til å tilbringe like mye tid med Leona i år som på tidligere festivaler, i og med at hun har Calum nå. Men det går for så vidt fint, siden jeg har Ashton. Jeg er ikke en jente av mange følelser, med mindre det gjelder noe skikkelig alvorlig som familieproblemer eller livstruende konflikter. Det er vel kanskje en grunn til at jeg generelt føler meg mer hjemme med gutter enn med jenter. Gutter er mindre problematiske, de henger seg ikke opp i små ting som ikke betyr noe.

Emily sin tidligere oppsatte hårfrisyre har falt ut, så hennes korte hår ligger over pannen hennes istedenfor i en palme. De to venninnene har en rosa dyne trukket over seg, men Emilys store t-skjorte synes godt der dynen ikke strekker til. Blåfargen kler de brune bena hennes.

Når jeg ser tilbake på Ashton, har øynene hans åpnet seg så vidt. Han heiser de umiddelbart til ansiktet mitt når jeg snur meg mot han. De glinsende, rosa leppene hans omformes til et svakt smil, og straks skinner de fargerike øynene hans.

Forsiktig stryker jeg en bølgete hårlokk som har falt ned i ansiktet hans vekk mens jeg gjengjelder smilet. Jeg setter meg opp, og puster rolig inn mens jeg gnir hendene i det trøtte ansiktet. Fingrene mine kammer jeg gjennom de blonde bølgene øverst på hodet mitt, og jeg drar lokkene til siden så det ikke henger foran det hovne fjeset mitt.

Jeg ser tilbake på Ashton, som har lagt seg på magen. Den blå t-skjorten hans strammer rundt den brede ryggen, og er en tydelig kontrast til den hvite dynen. Blåfargen på pysjen og det brune håret hans matcher.