Day or Night ☼

femten - så fin du er

^Ashton looking good :)

DAY OR NIGHT // 15 // MAX

"For en dag!"

Ashton hopper rundt i det grønne, friske gresset som en unge på julaften. Det er gøy å se, han som er så høy og mannlig.

"Jeg har potetgull i hytta," smiler Ashton, og sakker ned tempo så vi ender opp med å gå ved siden av hverandre.

"Jeg må hente badetøy i vogna mi," kunngjør jeg.

Turen til plassen vår er kort, men vi rekker å bli stoppet av en fan på veien. Jeg kommer aldri til å venne meg til at de har blitt kjente. Det er merkelig å stå på sidelinjen og observere hvordan følgertallet deres øker, og privatlivet minker. På den annen side er det ikke like rart, med tanke på at guttegjengen er veldig elskverdige. Er det noen som fortjener dette, er det dem.

"Ses," sier Ashton kort når vi skilles ved vogna mi. Jeg holder han med blikket helt til jeg er inne i den brune vogna. Straks hører jeg både klynking og graving fra et visst bur ved senga. Det var ikke lenge siden Lubert spiste eller var ute, så jeg vet med sikkerhet at den overdrevne lykken hans kun er fordi jeg er her. Og det gjør meg utrolig glad.

Jeg klarer ikke la vær å slippe han løs. Han overfaller meg med slikk og kos, og jeg blir liggende en stund på gulvet med Lubert på magen min. Pelsen hans er kort, men den er fortsatt ganske myk å stryke hendene gjennom.

Han begynner å bli ganske gammel, men det merkes ikke på han i det hele tatt. Ta det fra eieren hans - mentalt har han ikke aldret en dag. Og jeg fikk han da han var åtte uker gammel.

"Lubert, jeg skal liksom hente badetøy," ler jeg når han ikke lar meg gå opp. Han bare tramper hardere på brystet når jeg løfter overkroppen. Null kødd, jeg strever faktisk. Han er en ganske lubben hund.

"Jeg ser du trenger hjelp," hører jeg eplekjekt fra inngangen, hvor Ashtons høye figur skygger for solen.

Lubert spretter umiddelbart ned fra meg og til Ashton, og han klarer å grave ned potene i både mage og strupe når han tar sats for å hoppe. Jeg vrir meg overdrevent i klagende lyder og hoste. 

"Se, det der skjedde på grunn av din hjelp," sier jeg mellom dramatiske host, og jeg tar meg til strupen som om jeg ikke får puste. Jeg overdriver naturligvis, selv om klørne på den lille rakkeren nok har laget noen fine røde merker på huden min.

Ashton himler smilende med øynene, noe som er blitt et vanlig kommunikasjons-middel mellom oss. Så tråkker han inn i vogna og rekker frem en hjelpende hånd til jenta på bakken, som tilfeldigvis er meg. Jeg tar den selv om vi begge vet at jeg ikke trenger den.

Jeg klatrer opp i senga og leter etter badetøyet mitt i hyllene over vinduene. Jeg har med meg to par bikinier: et svart sett, og et oransje. Jeg velger det oransje uten å nøle.

Når jeg snur meg mot Ashton igjen, blir jeg stående og observere han. Han har satt Lubert inn i buret igjen, og står nå og fyller min egen flaske med vann fra kranen i den lille vasken. Han er så opptatt med å fylle flaska mens han nynner på en sang, at han ikke merker jeg stirrer.

Lyset fra de oransje vinduene gir ansiktet hans en varm glød, og solen har farget kinnene og neseryggen hans rosa. I dette lyset har de hasselfargede øynene hans glansen til en edelsten. De solblekede krøllene hans henger ned i den brune panna, og omkranser ansiktet hans som en krone.

Hvordan har det seg at han alltid ser så majestetisk ut i solen?

"Så fin du er."

Ashton ser umiddelbart opp, og han trekker opp de jevnbrune øyebrynene i et overrasket uttrykk som matcher mitt eget. Leppene hans skilles og lukkes gjentatte ganger når han ikke vet hva han skal si.