Soft spot

2) En djevel av en kjøter

Gjennom Tines øyne.

Det er utrolig stressende å prøve å holde seg unna ”de du vet”, men det er lettere enn det man skulle trodd. Elevene på denne skolen forguder jorden de går på og de er raskt ute av veien om de kommer gående gjennom gangene. Så med en gang elevflokken skiller slik vannet gjorde for Moses, er jeg borte raskere enn du kan si ”Moses.” Men jeg må alltid se meg over skuldrene i tilfelle de bestemmer seg for å plutselig dukke opp, det er lurt å være på den sikre siden. Så du kan tro jeg var fornøyd da læreren lot oss gå etter den siste timen, endelig kunne jeg dra hjem.

 Det første jeg gjorde da jeg kom hjem var å skifte ut av klærne og putte på SvampeBob pysjamasen min. Den består av shorts og t-skjorte, er helt klart favoritten min. Akkurat da hadde satt meg ned i sofaen med en banan kom faren min inn døren, og han kom ikke alene. I armene hadde han en liten hund, en liten jævel. Det var naboen sin, en liten Chihuahua ved navn Oliver. Oliver ja, navnevennen til lederen av ”de du vet.” Selv om jeg ikke er den kjøterens største fan, må jeg innrømme at jeg foretrekker han fremfor den andre.

”Er du skadet?”

”Nei.”

”Fornærmet du noen?”

”Nei.”

”Skadet du noen andre da?” Jeg klarte ikke holde gliset unna lenger da han spurte det siste spørsmålet, dette er blitt en tradisjon at han stiller disse spørsmålene hver første skoledag. For han vet bedre enn noen andre hvor uheldig jeg er og hvordan situasjonen jeg putter både meg selv og andre i. Så langt har det ikke vært noe farlig, og jeg håper at det fortsetter slik. Eller, jeg håper at jeg har ristet av meg all denne uheldigheten.

”Nei, jeg er i orden, alle er i orden, faktisk alt er i skjønneste orden.” Han små lo og kom bort til meg hånden hevet, jeg klaset den og han svarte ”Det er jenta mi.”

Jeg vendte oppmerksomheten min bort fra pappaen min til dyret han hadde i den ledige armen.

”Hva gjør han her?”

”Nilsen skal besøke barnebarna, hun trenger noen til å passe han til i morgen.”

”Pappaaa, jeg har ikke lyst til å være barnevakt for det der.”

Jeg glodde på hunden som så ut til å nyte at jeg ikke likte denne situasjonen, hvordan kan jeg se det på en hund? På Oliver er det lett, han nyter dette.

”Tine da, det er ikke så lenge. Ta en tur ut med han nå så slipper du det senere.” Han kom mot meg og lempet Oliver i fanget mitt og holdt frem hundebåndet hans. Jeg tok det mens jeg glodde på Oliver, og mumlet ”Du skal få igjen for dette senere, jeg ser på SvampeBob.” Ah, så må jeg skifte. For et liv. Eller, kanskje jeg bare kan gå ut slik? Det er jo ikke så veldig kaldt nå, og uansett er det ganske sent. Turen trenger vel ikke være så veldig lang heller. Fint, nå har jeg overbevist meg selv om at jeg kan gå ut slik.

”Kom igjen da Olli.” Jeg åpnet døra og bøyde med ned for å ta på båndet, men den lille djevelen hadde andre tanker, før jeg visste ordet av det satt han ut i full sprint ut på gaten. Øynene mine ble store mens jeg så etter han, å shit.

 ”OLIVER!! KOM TILBAKE!” Takk og lov at jeg husket å putte på noen sko før jeg fulgte etter han. Jeg var så opptatt av å se etter hunden at jeg ikke merket at det stod noen midt i veien, men det merket jeg straks da jeg krasjet rett inn i en person.

”Har du ingen bedre plass å stå eller?” Spurte jeg irritert mens jeg heiste meg opp fra bakken, stakkars SvampeBob, det går så bra så. Jeg børstet av meg noe grus og møkk mens jeg med den andre hånden prøvde å få bort noe hår fra fjeset. Hestehalen min var ikke lengre gjenkjennelig etter all løpingen. Jeg var rimelig sikker på at det så ut som et rottereir, men det var heller ikke noe nytt. Men da jeg så opp på han jeg løp rett inn i, skulle jeg virkelig ønske at jeg hadde skiftet fra pysjen.

Der stod de, de tre guttene jeg har prøvd å unngå som pesten. Oliver, Alex og Lukas. Typisk min uflaks, jeg burde virkelig ikke ha sagt noe, å komme på svartelisten deres var det siste jeg ville. Jeg beit meg hardt i underleppa for å hindre at de skulle se hvor mye den skalv.

De så alle sammen på meg, eller rettere sagt på hva jeg hadde på meg. Alex så vel mest på beinene mine, jeg prøvde å la vær å rødme for dette var helt klart ikke rett tidspunkt. Vi stod der alle i en pinlig stillhet som begynte å bli veldig ukomfortabel. Si noe da Tine, si noe så du kan komme deg hjem og fortsette å se på SvampeBob. Jeg kommer snart Bob, jeg kommer snart.

”Oliver er en skikkelig kjøter.” Vel, det var i alle fall noe.

Da ordene som akkurat hadde flydd ut av munnen min ble registrert av hjernen min så jeg at Oliver heiste øyenbrynene, Alex så på meg med humor fylt øyne mens Lukas bare stod der med hendene i lommene. Hvorfor ser de sånn på meg? Det tok en stund før jeg skjønte tegninga, de trodde jeg mente at han, altså Oliver var en hund.

”Eh, jeg mener… at, ja, han er en skikkelig fjott. En liten djevel av en kjøter.” Det gjorde det helt klart ikke bedre, det hørtes litt bedre ut i hodet mitt enn da jeg sa det høyt. Øynene til Oliver var nå en mørk nyanse av blå, vanligvis er det blå, veldig blå. Men ikke nå, jeg tror kanskje at han ble litt fornærmet. Men til mitt forsvar så gjør de meg nervøs, og jeg tenker veldig sjeldent over hva jeg sier. Kanskje det er på tide å tenke over ting før jeg deler det med resten av verden. For å spare meg for enda mer pinligheter sprang jeg, kanskje litt feigt, men til mitt forsvar hadde jeg faktisk en hund jeg måtte finne. Så det var faktisk helt nødvendig. Og med det etterlot jeg 3 forvirrede, rå deilige og kanskje litt irriterte Oliver bak meg. Etter så mange år hvor jeg har klart å holde meg unna dem, så krasjer inn i dem på første skoledag, i SvampeBob pysj og et rottereir av et hår. Og ikke nok med det, nå tror de at jeg kalte Oliver en djevel av en kjøter. Så flott, lykke til Tine.

--------------------------------------------------------

Dere kan se på siden bilde av hvem som spiller Oliver :)