Gjennom Tines øyne.
Personen i skjerftet fumlet rundt og veiet armene i alle retninger. Okei, tid for å få panikk. Hendene til personen for bakover og dekket hele ansiktet mitt. Au au au, midt oppi all elendigheten klarte han å vippe stolen min slik at vi begge to endte i en stor klump på gulvet, skjerfet var fortsatt på og hendene hans dekket øynene mine. Mens vi prøvde å løsne knuten kunne ban høre i bakgrunn,
"Wow, det var genialt!
"Får noe filmet det?"
"Ja!! Jeg fikk med alt"
"Hva faen er det de holder på med?"
Vanligvis ville jeg vært kjempe flau, men dette var egentlig ingen overraskelse, det eneste som overrasket meg var hvem jeg hadde fanget. Han reiste seg opp og holdt ut hånden til meg, med et lite rynk på nesten tok jeg den og han hjalp meg opp.
"Går det bra?" Spurte Daniel.
Nå lurer du sikkert på hvem Daniel er. Jo det skal jeg fortelle deg. Han er nemlig leder for skolerådet, og med i de fleste anre klubber som er å oppdrive. Han er tidenes sjarmør og gjør ikke en flue fortred. Rett og slett en søtnos.
"Hvem er en søtnos?" Nå så han litt små forvirret ut men det høflige smilet var fortsatt plassert.
"Uhm, det går bra! Unnskyld, det var ikke meningen.." Det var først nå jeg oppdaget at alle sammen i kantinen så på oss, og flere hadde oppe mobilen. Vel, dette gikk ikke som planlagt.
"Ja, jeg ble sykt overrasket, er ikke hver dag man blir fanget i et skjerf."
"Nå kan du krysse det av må-gjøre-før-jeg-dør-lista di"
-----------------------------------------------
"Hva er greia mellom deg og han fyren?" For øyeblikket gikk jeg nedover gangen påvei til engelsktimen med Oliver.
"Hvem fyr?"
"Du vet."
"Nei, fortell"
"Han du snakket med i kantinen, etter det lille uhellet ditt"
"Daniel"
"Er det alt jeg får vite?" Unnskyld meg, Oliver er blant de mest populære på skolen og alikevell vet han ikke hvem som er leder for elevrådet. Vel vel, kan vel ikke forvente annet.
"Det er ikke noe mer å vite, hvorfor spør du så mye om han?" Spurte jeg skeptisk.
"Han virker tvilsom, jeg stoler ikke på han" Jeg lo høyt av dette, han stoler ikke på han?
"Du har ikke snakekt med han, du kan ikke bare si at han er tvilsom etter noen få minutter med han" Jeg ristet på hodet med et smil om munnen.
Oliver derimot syntes ikke dette var gøy og fortsatte "Vi vet ikke hva han er i stand til, for alt du vet så kan han å vonde hensikter."
"Oliver, jeg fanget han i skjerfet og sa unnskyld. Er ikke mye fælt han kan få gjort."
"Jamen.." Startet han før jeg avbrøyt han.
"Ikke noe jamen."
Jeg gikk inn i klasserommet og fant plassen min, Oliver satt seg furtent ned siden av meg og sank lengre ned i stolen. Han sa ikke noe de neste minuttene, noe som ikke gjorde meg noe. Ikke vet jeg hvorfor han satt seg siden av meg. Men når jeg tenker meg om så har de du vet brukt veldig mye tid sammen med meg i det siste. Jeg vet jeg ikke har vært en engel mot dem og de må jo tro det verste om meg... Kanskje det er på tide at jeg er litt hyggeligere mot dem, ja kanskje.
"Hvordan går det med hånden?" Spurte Oliver med et lurt smil. Jeg så ned på hendene mine hvor jeg holdt den hånda jeg slo med i den andre. Jeg skulte bort på han, noe som førte til at han lo.
Folkens, Oliver lo.
SENSOR OVERLOAD, SENSOR OVERLOAD.
Det er faktisk noe av det vakreste jeg har hørt, kast meg i fengsel for klisjenivået, men herreeeguuud. Bjutiful! Jeg klarte ikke ta øynene bort fra han mens han lo og jeg var nødt til å kjempe hardt for å ikke smile selv. Som om han visste at jeg så på beveget han øynene til mine og så rett på meg. Latteren hans døde sakte ut, men han så aldri bort fra øynene mine. Jeg vet det høres kjemepe klisje ut, men jeg klarte faktisk ikke å se bort. Alle sier han har de sykeste øynene, blå som bare fy, det har jeg aldri trodd på egentlig. Klart har jeg oppdaget at de er blå, men det var ikke før nå at jeg oppdaget nøyaktig hvor blå. Øynene hans er nydelig.
"Jeg føler at jeg ikke burde avbryte øyeblikket deres, men jeg vil helst starte timen nå." Når jeg hørte hvem det var snudde jeg meg sakte mot læreren. Ikke bare var det han som så på oss, men hele klassen også. Det var ganske utrolig at jeg ikke hadde merket at alle de var kommet inn, men er vel som man sier, jeg er var fortapt i øynene hans. Ha ha, kleint!
Det var da jeg oppdaget det, jeg hadde nettopp er veldig intimt øyeblikk med Oliver.
Og la meg si det slik, jeg ble kvalm øyeblikkelig. Jeg vet ikke om det var fordi jeg ikke liker Oliver, eller om det er nettopp fordi jeg begynner å like han. Dette er ikke bra.
Alex som satt fremfor meg lå foroverbøyd over pulten med hodet hvilende på armene, sover helt sikkert. Lukas derimot som satt siden av han, sov ikke. Han så på og ventet på oppmerksomheten min, jeg lente meg frem og hvisket "Hva?"
Han bare smilte lurt før laget kyssetrut og nikket diskre mot Oliver. Ansiktet mitt ble blankt og jeg sendte han et uimponert blikk. Han bare smilte og ristet på hodet før han snudde seg frem.
Jeg vet virkelig ikke om jeg liket denne utviklingen.
-------------------------------------------------------
Tuuuuusen takk for at dere fortsatt leser! Vet det er blitt en stund siden sist, men nå er motivasjonen på topp igjen!
Jeg vurderer å lage et kapittel hvor vi ser historien gjennom Oliver sine øyne. Hva tenker dere om det?
आप पढ़ रहे हैं
Soft spot
रोमांसHan presset meg opp mot veggen, jeg kunne kjenne den varme pusten hans mot øret mitt da han hvisket "Jeg skal ikke såre deg, ikke igjen." Jeg lukket øynene og kjempet mot tårene som presset på. Da jeg åpnet dem igjen møtte jeg hans blåe øyne, de var...
