Terrorist Town #Wattys 2016

Kapittel 28

Gjennom Heavens øyne
__________________

"Lykke til" Charlotte ga meg en siste klem.

"Takk, håper vi begge kommer oss ut herifra med livet i behold.."

Hun la håndflaten sin i min.

"Hold deg i live"

"Hold deg i live" gjentok jeg.

Nå begynte reisen, den som kansje kom til og koste meg livet. Men den kunne også redde livet til bestevennen min.

Det var ca midt på dagen så jeg kunne nokk gå i 5 timer til, hvis du regner med pauser da.

Veien jeg hadde valgt og gå førte inn i en dyp, dyster og tykk gran skog. grunnen til at jeg valgte akkurat denne veien er fordi det er den veien de fleste andre ville ha ungått.

Ok, Heaven. ikke følg stiene, hold deg på dine egne veier. ikke bråk. finn vann. hold deg i live.

_______________

Jeg er dypere inne i skogen nå, bekker og kjern er over alt, og skoene mine er snart gjennom våte.

Det begynte og skumre for ikke så lenge siden, så det er nok på tide og finne seg et oppholds sted for natten.

Den mørke, skumle og mest sansynlig søvnløse natten jeg kom til og få, skulle tydeligvis vær et tre.

Jeg har egentlig altid vært god til og klatre. det var liksom hobbyen min på skolen, når Charlotte ikke var der da. grunnen til det var nok fordi hun IKKE hadde heeeeelt de samme ferdighetene.

Jeg tokk sekken min og festet stroppen rundt treet med meg inni, på den måten ville jeg ikke falle ned vis jeg sov urolig.

______________

"Hei" hørte jeg en stemme hviske bak meg.

"Ehm, jeg sitter på en måte litt fast..."

Under meg lå det en gutt på rundt 16. han hadde klart og sette seg fast i en haug lianer som nå lå surret rundt han.

"Hvem er du?" Jeg tittet skeptisk på han.

"Hjelp først, detaljer etterpå" han så på meg med et søt men skummelt blikk.

Det var det blikket jeg altid så i Charlotte når hun holdt noe skjult for meg.

Han skjulte noe, noe han ikke ville fortelle meg, iværtfal ikke enda.

Jeg klatret ned fra treet og tittet nærmere på han, han virket skremt, som om jeg var noe farlig.

Han hadde tydeligvis mistet sekken sin i farten, for akkurat nå ligger den to meter bak lianene.

Jeg gikk bort og tokk den.

"Denne tar jeg inntil videre"

"Nei, ikke gjør det, bare la meg gå"

"Veeent... Si det!"

"Hva da?" Han tittet rart på meg.

"Hemligheten"

"Hvilken.. Hva?! Jeg har ingen hemmeligheter, og vis jeg har det er de hemmelige!"

"Ok som du vil, da får jeg komme meg ut fra dette makkværket av en arena!" jeg tokk med meg sekken og begynte og gå.

Men jeg kom ikke langt før Alex fikk meg til og stoppe.

"Skal du også rømme?!" Han tittet forundret på meg.

"Ehm, ja.."

"Det skal jeg også!" Han tittet ivrig på meg.

"Og det betyr?"

"Det betyr at vi kan slå følge"

______________

"Såå? Hvordan har du tengt og komme deg ut herifra uten at de ser sensoren din?"

"Jeg kuttet den av" han dro opp armet så jeg fikk se. det av et blodig arr, det hadde stoppet og blø, men det så stygt ut.