Kapittel 33

217 23 5
                                    

Gjennom Heavens øyne
_____________________

"Oh, jeg er så lei for det..." Jeg knyter opp tauet.

"Hva var det du egentlig gjorde?"

"Nei.. Jeg tror jeg har begynt og bli gal etter alle timene jeg har tilbrakt her inne..."

"Det er du iværtfall ikke alene om"

"Sorry for at jeg spør... Hvem er du egentlig? Eller hva er du egentlig?"

"Hvorfor spør du?" Alex titter litt rart på meg før jeg svarer.

"Fordi, jeg vil ikke ha flere terrorister inn i livet mitt!"

"Ro ned, jeg skal ikke skade deg"

"Og hvordan kan jeg stole på deg?"

"Fordi i starten var jeg ute etter deg, men når lianene bare surret seg rundt meg og du kom for å redde meg.... når jeg så frykten i øynene dine, når jeg så hvem du hvirkelig var. øyner forteller mye... du må hatt en tøff oppvekst... jeg er lei for det"

Hvordan viste han? Jeg har ikke fortalt til noen at jeg har hatt en dårlig oppvekst, kun Charlotte, men hun ville ikke fortalt det til en random persjon, eller ville hun? Jeg vet jeg sa at jeg tilga henne, men det er fortsatt noe som stikker i hjertet, fortsatt en tanke som sier: hold deg unna henne.

"Men... Det forteller fortsatt ingenting om hva du er! Plis si det før jeg blir gal igjen! Tenk om jeg dreper deg?"

"Du kommer ikke til og gjøre det, og jeg skal si det til deg..."

"Skal du?"

"Ja, på en betingelse"

"Hvilken da?"

"At du forteller meg hva du er"

"Okay"

"Jeg forteller det i kveld, ved solnedgang, vi har ikke tid nå, vi må skaffe oss et skjulested for i kveld, mat og vann. og for alt jeg vet, kan det være milevis til neste vannkilde."

"Du har rett, vi får vel bare begynne å gå..."

Timene gikk men vi fant ikke tegn til vann. Kansje det ikke fantes vann så langt inn i TT?

Vi hadde fortsatt litt vann fra forrige skulested men det ville ikke Alex at vis skulle drikke før det var høyest nødvendig.

Jeg begynner egentlig og glede meg til solnedgang nå, men det er en gufen følelse som sier nei, gå vekk fra han.

Men jeg følger ikke den følelsen. Jeg følger Alex.

"Så..."

"Noe du ikke har fortalt meg?" Alex så på meg som et spørsmålstegn når jeg sa det.

"Nei ikke så mye.."

"Hva var det egentlig som skjedde med vennene dine? Hadde ikke du et helt lag i starten?"

"Jo, men jeg vil helst ikke snakke om det..."

"Ikke vær så skjip da.."

Jeg tittet på sola, selv om den blendet meg så jeg at det var på vei ned.

Jeg tittet på han.

"Tiden er inne, du skal fortelle"

"OK, du har rett, vi kan slå leir her, jeg så et ekorn like ved, så det må være vann her et sted..."

Jeg legger fra meg sekken og finner fram noen kvitter vi kan lage bål av.

"Okay fortell"

"Damene først"

"Greit, jeg er Dektektiv!"

Alex reiser seg sakte og fikler ned i sekken sin. Så drar han opp tauet og går sakte mot meg mens han sier.

"Jeg er...."

Terrorist Town #Wattys 2016Where stories live. Discover now