Terrorist Town #Wattys 2016

Kapittel 36

Gjennom Heavens øyne
________________________

Jeg kunne ikke tro det... Var Marcus virkelig død?

Alex sto med ryggen til og jeg kunne se at han gråt. Det var ganske lett og legge merke til siden han skalv.

Jeg må innrømme at jeg gråt jeg å.
Ikke litt men masse.
Frie strømmer jeg burde ha sluppet ut for lenge siden.

Jeg synes så synd på Charlotte.

Det var en flau stillhet. Jeg måtte bare si noe.

"H-hvordan så han ut?"

"Svart hår, brune øyne.."

Lang pause.

Det var ikke han! Det var ikke Marcus! Glede fylte kroppen min, og varmet den kalde huden min.

"La oss gå" det var ham som avbrøt stillheten denne gangen.

Og uten og svare satte jeg i gang og gå. Han fulgte etter rett bak meg.

"Fortell meg om han" han så ikke en gang på meg når han sa det.

"Hvem?"

"Kjæresten din"

Total stillhet.

Jeg viste ikke hva jeg skulle si. Jeg ble helt tørr i halsen og klarte ikke å få frem et ord.

Ikke gråt.

Bare ta deg sammen og få det ut.

"Det.." Jeg stoppet, hadde egentlig ikke lyst til og fortelle han.

"Du vil ikke fortelle det, sant?"

Jeg tittet bort på han og så han i øynene. De mørke øynene var fulle av medfølelse, noe de øynene aldri hadde vist før.

Eller jo... Nå kom jeg på...

Jeg husker alt, til og med da han slo meg. Og av en eller anen merkelig måte hadde han det der å...

"Nei.." Fikk jeg til slutt fram.

"Jeg har vel ikke det"

"Jeg forstår" sa han kort og tittet ut i løse luften mens han gikk fortere.

Jeg fjernet øynene fra han, det var nemlig noe annet som fanget oppmerksomheten min, lys.

En lang stripe med lys der borte i det fjerne. det var ikke hvile som helst lys heller, det var lys fra hus.

Vi hadde klart det! Vi var framme!

Det var da en grusom og smertefull sannhet slo meg.

Vi kunne ikke prate med noen, alle som ser på tror vi er døde, eller jeg vet ikke om de tror Alex er det, men jeg, jeg ødela chipen min rett ved et lik.

Folk er helt sikre på at jeg er død.

Mens jeg pratet med meg selv fant jeg ut at jeg ikke husket nøyaktig alt i stad, jeg kom på det han så.

De få ordene jeg hadde gjemt, avslørte hvorfor han hadde medfølelse for meg. Hvorfor han snakket fint til meg... Eller stryk det, han var litt i værste laget.. Innimellom.

"Jeg elsker deg" det var di ordene han sa.

"Jeg husker alt" jeg tittet skeptisk bort på Alex for å se reaksjonen hans.

"Gjør du?" Så jeg litt skuffelse der? Eller rødmet han?

"Heaven, jeg er lei for det. Jeg burde ikke ha slått deg. Jeg beklager, okay?"

"Det er ikke det jeg snakker om" nå var det jeg som svarte kort og tittet i løse lufta.

Han gikk mot meg og tittet meg rett inn i øynene.

"Hva ville du ha svart hvis en fremmed hadde spurt deg?"

"Sakt nei..."

"Hva hvis jeg hadde spurt da?"

_______________________

Nytt kapittel ute... Endelig!
Sorry!! Det var litt mere lekser en jeg trodddde hehe...

Men har er neste del.

Hva tror du Heaven svarer? Og hva vil du at hun skal svare?

Dedikert til MailinMeg02 for å ha vært min første følger!❤️

-TheTexter