The hunger games: Finnick Odair (norsk)

Shanel

" Yessssssssssss!" Et jubelhyl kommer fra mengden med jenter opp til 18. Cellene løper opp på cenen med et ondt glis om munnen. Hvorfor henne? Hun av alle! Hun av tusenvis! Stakkar han som skal inn i dødslekene med henne for han og de andre har ikke en sjans mot henne. Og det mener jeg! Cellene er en av de beste elevene på skolen innen kampsport. Hun er best med sverd, bue og spyd. Til og med lærerne forfremmet henne som en gud på i alle klassene. Det lange blonde håret hennes skiner i sollyset og de matchende brune øynene stråler shønhet ut av dem. Men bak den søte masken skjuler hun et ondskap som bare fines i henne. Hun elsker å se andre lide og blø. Men det som skremmer meg mest er hvordan hun ser på ofret sitt. Selfølgelig har ikke hun vert i dødslekene før eller drept noen men på treningssenteret har jeg sett henne på noen av øvelsene hun har hatt. Hun lar motstanderen gjøre første trekk og så bruker hun det mot dem. Hun slår dem lett ut, men lar dem skjenne smerte og gir seg ikke før hun har hørt et skrik fra motstanderen. Cellene Marzei, distrikt 4, pass deg!

"De som har lyst til å melde seg frivillig har ett minutt på å stille seg foran senen. Og ja selfølgelig dette gjelder bare jentene." Minuttet starter og ca...... 5 stykker melder seg frivillig. Det pleide å være flere. Ca 20 eller 40 stykker, men jenta fra vårt distrikt ble drept med å bli stukket i hjel og fikk kraftige blødninger.

Det var ganske tragisk egentlig. Hun og gutten fra 2 ble forelsket i hverandre. De valgte å forlate proffkoblet og dro ut på egen hånd for å kunne være sammen. De holdt hender og gikk turer sammen til og med. De begge kom til topp 4, og det var bare jenta fra 7 og gutten fra 1 igjen. Gutten fra 1 drepte jenta fra 7 kort stund etter at det ble klart at det bare var fire tributter igjen. Jenta dra vårt distrikt og gutten fra to fant en hule sammen og gjemte seg der for de viste at gutten fra en var etter dem. Jenta fra vårt distrikt het Shanel og gutten fra to het Jakob. Alle tre var 18 åringer. Spillmakerene ble lei av å vente på at noe skulle skje og pønsker ut en ond plan som splittet Shanel og Jakob fra hverandre. Daimon gutten fra en fant Shanel og fanget hene. Han bant henne til et tre i nærheten av overflødoghets hornet. Han begynte å pine henne med å kutte henne på forskjellige steder. Smerte skrikene var grusomme. Jakob kunne høre dem men klarte ikke å følge dem.

Shanel's Pov
Ett år tilbake i dødslekene
-----------------------------------------
" Du skjønner at han aldri vil nå fram i tide til å redde deg, du vet det." En tåre triller nedover skinet mit for langt inni meg viste jeg at det var sant. Jakob ville aldri nå fram i tide. Daimon hadde allerede drept jenta fra 7, og nå var det min tur. kniven hans lå tett inntil skinet mitt og jeg kunne skjenne at den prøvde å bore seg sakte inn. Tårene begynner å renne fortere nå. Jeg skjente frykten velte opp i meg for jeg viste nå at jeg skulle dø, Jakob kommer ikke i tide for å redde meg og Daimon vil sikert at jeg skal få lide siden det var jeg som drepte distrikts partneren hans. Hevn er det første han sikert tenkte da han fant henne.

"Denne gangen skal du få betale for hva du har gjort mot meg og Felisa" han tar opp enda en ny kniv, ser meg in i øynene og borer kniven sakte in i låret mitt. Smerten var uutholdelig! Et hyl slapp ut av meg. Blod renner ut av kuttet og net på hendene til Daimon. Han ser meg in i øynene igjen, men denne gangen er det ikke hat jeg ser, men sorg! "Da jeg så deg for første gang ble jeg egentlig veldig forelsket. Jeg vet at det kommer litt brått på men det er sant." Et stikk av sjokk velter opp i meg. "Hva!" Kommer det ut av meg. " Men? Hvorfor?" Daimon ser vekk. " første gangen var ved paradene, du hadde den lange blåe kjolen på seg og håret ditt var gjort om til bølger. Du så ut som en prinsesse fra havet selv." Tårer triler nedover skinnene mine igjen. Mente han det. Daimon oppdaget tårene. Han strøk bort tårene fra skinnene mine. Hendene hans var myke og trøstende. Han så inn i mine og jeg i hans. Og så bøyer han seg fram og presset leppene sine mot mine. Hendene mine var fortsatt bundet sammen men det gjorde meg ingen ting. Smerten følte jeg ikke, for det eneste jeg følte nå var en varm følelse. Følelsen av at jeg ikke lenger hadde et kal på å vinne lekene lenger. Jeg ville ikke vinne lenger. " du må vinne." Hvisker jeg til han før jeg skjente at jeg mistet all følelsen i kroppen og alt ble svart.
-------------------------------------------------------------------
Håper dere liker historien min
Komenter og stemm elsker dere alle som leser
- catrine