The hunger games: Finnick Odair (norsk)

Havets pærle

" Distrikt 4"
Er alt Jeg hører. Publikum roper det ut og bilder av oss kommer opp på skjermene. Draktene våre er like, begge har blå som tema. Blå som i havets farge. Cellene ser forsiktig ned på meg, og det er første gang at jeg ser henne redd. De blå øynene hennes møter mine, og jeg kan lese det i dem. Hun liker ikke all oppmerksomheten. Hun er mye eldre en meg, men det er ikke før nå at jeg har inntrykk av at hun egentlig ikke ønsker meg død.
" Distrikt 4!"
Jeg hører mengden fortsatt rope ut distrikt nummeret vårt.
Hva? Er vi fremdeles favoritter?
Jeg ser opp på kjernene og får ett glimt av de andre distriktene. De er faktisk ikke så veldig imponerende. Distrikt 12 er kledd i kjedelige gruvearbeider drakter, slik som året før, distrikt 7 har valgt tre som tema, men vi... vi har havets perle som tema. Tigris har virkelig talent, det skal hun ha. Jeg må huske å takke Mags og Brine også.
Plutselig kjenner jeg en varm hånd om mine. Cellene har tatt hånden min i sine. Jeg lar henne. Dette er noe jeg selvfølgelig vil gjøre for henne. Hun ser ikke lenger på meg, men hun klemmer hardt til hånden, og jeg skjønner at hun virkelig er nervøs.
Vi er kanskje ikke venner, eller allierte, men vi er i dette sammen. Og en av oss kommer garantert til å dø.. men hvis det ikke blir meg, som bare er 14, så vil jeg at Cellene skal bringe kronen hjem.

Hestene trekker oss fram til sirkelen foran presidentens palass. Jeg ser meg rundt. Tributeband fra distrikt 2 er begge opp i 17-18 årene, det samme gjelder 1 også. Cellene er omtrent på deres alder også. Da er de automatisk allierte... men jeg tviler på at de vil ha med en 14 åring på laget. Det har aldri skjedd i dødslekenes historie før at noen yngre en 16 har vunnet. Hvilken sjanse har jeg? Hvilken nytte kan de ha av meg? Nei, jeg er ikke alliert. For dem, så er jeg et svakt mål som ikke duger til noe. Det er det de tror. Og det er en fordel for meg.
President Snow holder sin årlige tale og ønsker oss velkommen inn i lekene. Etter en stund, så beveger hestene igjen, og helt uten å tenke over det, ser jeg opp på Snow. Og jeg kan sverge på at han så på meg. Vi hadde øyekontakt for Hvertfall 3 sekunder, og helt uten å tenke over det, så gir jeg ham ett smil. Ikke ett søtt smil, men et farlig smil.

" dere var fantastiske! Helt uimotståelig! Havets perle! Genialt! " Claudia vimser bort til oss og gir begge en stor klem. Men hun retter mer fokus mot Cellene.
Helt ut av det blå så løfter hun opp hånden mot øynene og sakte men sikkert, tar hun av seg de blå linsene og under kommer de brune øynene fram. Dette overrasket meg veldig.
" øynene dine er... brune !? Ikke blå!?"
" serr.. har du ikke lagt merke til det før nå? Du har ingen sjanse i dødslekene Finnick, du er god som død" hun himler med øynene og vender fokus tilbake på å få av den siste linsen.

" dere var faktisk ikke dårlig" Flåm kommer ut til dem sammen med Brine.
" dere begge var helt klart stjernene i paraden i år, en fantastisk start på sponsor avtaler.
" virkelig? " spør jeg, det er nesten for godt til å være sant.
" å ja! Kamera fokuserte nesten på deg hele tiden Finnick! Du er så ung og begavet med sjarm så vi vedder hatten på at du vil ligge godt Ann til favoritt!" Stemmen vil Claudia er så lys og så falsk at jeg får nesten vondt i ørene. Men det hun sa gjør meg virkelig glad.
" er det sant?" Spørr jeg
" absolutt" Mags kommer ut til oss nå.
Hun gir meg en varm og forsiktig klem. Hun er en god del eldre en oss, men hvis det er noen som vet best, så er det henne.
Jeg ser at Cellene blir opptent av dette, og det legger Mags merke til. Hun tar forsiktig hånden min og leder meg bor fra de andre og inn i heisen.
Vi sto der helt stille begge to. Men det var en beroligende form for stillhet.
" Tor du... at jeg har en sjanse der ute...? " jeg vet at det er ett dumt spørsmål og jeg høres ut som et lite barn, men jeg må vite.
" det er ett farlig spill... og det er bare en vinner til slutt. Men hør nøye etter nå, bruk hode gutt... stol på meg, så vil jeg gjøre hva jeg kan for å hjelpe. Jeg nekter å gi opp på deg, og det vet du. Du har en god sjanse der ute, du kan å sloss, du kan å fange fisk. Hold deg i livet" det neste som kommer er kanskje enda mere flaut, men jeg omfavner henne i en klem, og jeg kan ikke lenger holde tårene tilbake. Hun tror på meg. Det finest faktisk en som tror på meg... og det er alt jeg trenger... en som tror på meg.

----------------------------
Okay, det er sant. Jeg er forferdelig på å oppdatere. Jeg har sikkert ikke oppdatert på 3 eller 4 år, og det er litt tilfeldig at jeg har kommet tilbake på denne brukeren.
Ja, de tidligere kapitlene er kjempe gamle, og skrive stilen min er full av feil og elendighet. Men det er 4 år siden, så jeg må ha blitt litt bedere?

Jeg skal prøve å fortsette boken, det var kjempe gøy å skrive dette kapittelet og jeg vil gjøre mitt beste . Beklager hvis det er noen detaljer jeg har glemt fra de tidligere kapitlene, jeg blir litt flau over å lese de gamle kapitlene, så jeg prøver å unngå det