The hunger games: Finnick Odair (norsk)

Farvel, kansje for godt

All den ventingen tar livet av meg. Hva har jeg gjort! Hvorfor gjorde jeg det! Ahhhhh!!!!!!
Jeg sitter i ett av romene i tingshuset og venter på mine SKJERE å komme. Det er alt gått ti min uten at noen har kommet. Ikke en gang mor har vist seg.
Øynene mine flyr rundt i romet og beunder alt i det. De store flotte vinduene viser utrolig flott utsikt over torget og sjøene. Strendene fyles opp av folk og familier som er lettet over å ha blit Skånett enda ett år. De store lange flotte gardinene har samme farge som bølgene fra havet. De henger slapt langs kanten av vinduene. Endene på dem berører nesten det teppe lakte gulve som også er farget blå. Bare litt mørkere. Og så er det brodert in mønstre i gull som da viser et flott bilde av en skute som seiler i en storm. Møblene i dette rome er av mørk tre og det meste av lyset i romet kommer fra vinduet. Selv huset vårt er nesten like stort som dette romet, men det ser ikke særlig flott ut. Vi har ikke så mange møbler, bare ett lite bad jeg og mor er nødt til å dele, ett bitte lite kjøkken og to bitte små rom. Vi har en stue også men det henger sammen med kjøkenet så det er ikke no særlig å skryte av akutatt.

Jeg ser ned på bena mine og ønsker meg vek så langt det er mulig, men jeg vet at det ikke er noe redning for meg. Ikke i det hele tatt. Jeg er bare fjorten år, det er ingen som noen gang har vunnet som er under femten. Eller var det 16? Eer ikke helt sikker, men poenge er at jeg ikke har en sjans mot min med tributt Cellene. Det beiste viser ingen nåde. Hun er ond tvers gjennom. Til min store overraskelse åpner døra seg og inn løper mor! Tommy og fetteren min Bølge følger etter. Mor omfavner meg og gir meg en knusende klem mens tårene renner ned skinnene hennes. " Hvorfor gjorde du det? Du skulle aldri ha utfordret henne, hva tenkte du på!" Skriker Bølge opp i trynet på meg. " Du er smart til vanlig gutt men dette var å krysse grensen, hva foregikk oppe i skallen på deg" brøler Tommy i frustrasjon. Mor klemmer meg bare enda hardere, men sier ingenting. "Beklager, jeg bare..... Ble litt ......drevet med....sory" tårene presset på og jeg gjorde ingenting for å skjule det. Bølge kommer over til meg og setter seg vedsiden av meg, men sier ingen til, ser bare ned i bakken. Jeg ser bort på Tommy som prøver så godt han kan for ikke å begyne å gråte. " Ikke gråt, pliss! Jeg skal komme tilbake, jeg lover! " Mor løsner taket rundt meg of løfter hodet. " Har du ikke forstått det!? Du har tatt livet av deg selv, du kommer til å dø i den arenaen." Jeg kan høre sorgen i stemmen til hennes. "Jeg lover, jeg kan ha en sjanse." "Gutten har et poeng! Han har en sjans. Han vet hvordan å håndtere en kniv, har sett han kaste dem etter fiskene nær Strand kanten." Tommy ser opp fra bakken og gir meg et lite smil. " Å! Han vet hvordan å lage knuter og hvordan å lage et garn/nett." Popper det ut av Bølge. " Og etter faren har han arvet lyster grepene." Tilføyer Tommy. Vi alle skvetter når fredsvokterene kommer in og melder om at tiden er ute og at de er nødt til å forlate romet. Mor klemmer til meg og nekter å slippe, og fredsvokteren er nødt til å tilkalle to fredsvoktere for å få løst mor av meg. Hun hyler og sparker og ber dem og å la meg gå. Men det nytter ikke. Taket rundt meg forsvinner og jeg blir holdt igjen av en av fredsvokterene som hindrer meg i å gi mor en siste klemm. "Jeg vil komme tilbake, og da vil vi ha nokk penger til et bedre liv" ropte jeg etter henne. Fredsvokterene forlater mor med mor, Tommy og Bølge. Tårene velter opp igjen og jeg holder rundt meg selv for ikke å klikke helt. Plutselig åpner døra seg igjen og in kom en av kameratene mine fra klassen. Alex. " Hva gjør du hær?" Popper det ut av meg. han svarte meg ikke og kom andpusten bort til meg. Har han løpt? "Hva skjer?" Til min store overraskelse så gir han meg en klem! " Okay, dette er ikke typisk deg, hva er i veien? "Du må love meg at du kommer tilbake, lov meg det! " "Greit, greit, jeg lover! Eller jeg skal gjøre mitt beste." Jeg hadde ikke hjerte til å fortelle han at det var veldig lite sannsynlig at det kom til å skje. Alex slutter å kleme meg og tar ett skritt tilbake. "Sory, det er bare det at.....du går nå inn i dødslekene og hvem vet, jeg vil ikke se min beste venn dø foran hele Panem" et lite smil stikker opp i ansiktet mitt. " Jeg sa jo at det ikke kommer til å skje! Bare vent, jeg vil bli Cellenes under gang."

Turen til togstasjonen tok ikke lang tid, men å komme seg ombor er en helt anen sak! Det var stapp fullt med folk som ønsket oss lykke til og det var fullt med kameraer rundt på plassen og på skjermene så jeg Claudia stå mellom meg og Cellene. Vi måtte være live på tv over hele Panem. Jeg vinker til kameraene og viser ingen frykt for Cellene, men langt inni meg er jeg livredd!