The hunger games: Finnick Odair (norsk)

Ikke navngitt del 11

hva har jeg gjort! hvor dom kan jeg egentlig bli? ikke en sjanse, ikke en eneste sjanse. sponsorene kommer ikke til å kaste pengene sine bort på meg. putene er egentlig ikke til stor hjelp, men jeg har ikke noe valg akkurat nå. mentorene våre kommer sikert til å sattse på Cellene. 

"å! Cellene du er sååååååå, perfekt, og det lange stygge, skitten blonde håret ditt kommer sååååå til å få deg til å skinne som en stjerne over hele Panem." sier på den teite Capitol dialekta.

"Å! ikke glem å vaske det først!" jeg ler av det siste. For å friske opp humøret begynner jeg å snakke til meg selv, og under hole meg selv for å få tankene om døds lekene og frykten til å slippe meg.

"vel la oss se litt tilbake på tributtene som i år er med i lekene. vi har gutten fra 2, Å! Cellene og gutten fra 2 burde gå på en date under lekene. også kan jeg snike meg in på dem og drepe dem! jeg er genial!"

" woow, for en gjennom tenkt plan! den kommer Helt sikkert til å virke." jeg skvetter til. 

"Å, det er bare deg." 

"du ligner sånn på faren din, helt lik nesten, men jeg er ikke her for å fortelle deg om hvor mye dere ligner."

"så hvorfor er du her da?" det kom ut litt feil men hvilken skade kan det gjøre.

"vi har hatt et møte og vi har nå bestemt oss for hvem som er mentor for hvem."

" så siden du er her regner jeg med at det er du som er min mentor, det er en ære"

"hahahah, nei dette er ingen ære, men du Finnick, som din mentor lover jeg deg at jeg skal gjøre mitt aller beste for å få deg til å skinne over Capitol og senere få deg LEVENDE ut av arenaen." dette overasker meg!

"men, du kaster bare bort tiden med å prøve å redde meg fra alt dette, og det er alt bare min feil! du burde heller prøve å redde Cellene, hun er helt perfekt, hun kan å drepe uten å nøle, og hun eier utsene." jeg ser ned på føttene mine. tårer triller nedover skinnene mine og ned i sengen. 

"jeg skjønner at dette er hardt for deg men du glemmer en ting, du kan også sloss. jeg har sett deg nede på strendene om kveldene og svinget rundt med en lyster. og den håndterer du veldig bra. Finnick du må tro på deg selv, ikke gi opp så fort, jeg vil hjelpe deg så godt jeg kan, du er en match for Cellene, hun har ikke sett deg med lysteren og jeg tror ikke at det er bare en lyster du håndterer." hun streker ut hånden sin og rufser til håret mitt. det hun sier får meg faktisk i bedre humør.

"Brine har gått med på å hjelpe meg med å hjelpe deg, du husker vel Brine?" for ett domt spørsmål, selvfølgelig vet jeg hvem han er! Brine er vinneren av de 57 døds lekene, og han er legendarisk! han vant som 16 åring. han forlot proffkoblet tidlig i lekene og jakta ned tributt for tributt. Han er blant topp favorittene i Capitol. han har utrolig utsende, muskelløs og utrolig god humor. han er ikke blant de stolte tributtene og det er nokk sikert grunnen til at nesten alle som møter han, liker han. Han er rolig, er ikke særlig fokusert på popularitet, han er liksom den typen som alle liker. jeg vet ikke helt hvordan å sette fingeren på det, men han minner meg lit om faren min.

"kom Finnick la oss gå til middags vogna og slå oss sammen med de andre"