✖️Del 2 - SENT UTE✖️

627 24 9
                                    


•••

11. November 2017
Klokka 09:35

~ Majas perspektiv ~

Plassen min er mellom to seter, som fortsatt er tomme. Jeg slenger sekken ned ved beina mine og setter meg ned i setet. Tar frem telefonen min og setter den på flymodus. Legger den tilbake i lomma mi og ser på de tomme setene.
*Skal noen sitte her?*

Jeg ser på setene en stund, før jeg tar på meg beltet. I det øyeblikket beltet klikker, slår det meg en tanke.

"Å herregud! Jeg glemte baggen min!" Jeg forter meg å ta opp telefonen min fra lomma igjen og går inn på meldinger.

Maja
Klokka 09:40
Mamma jeg glemte baggen min!!! Den med alle klærne i!!! #hjelpmeg

Mamma <3
Klokka 09:43
Slapp av vennen min. Jeg fikk den med flyet akkurat i tide! Kos deg!! <3

Jeg sukker lettet ut og lener meg tilbake i setet. Glad for at jeg har mamma. Jeg tar frem øreproppene mine og setter på lista med bare Marcus & Martinus sanger. Jeg lukker øynene og før jeg vet ordet av det, sovner jeg.

Klokka 11:00

"Hey, du! Er du våken?" hører jeg en forsiktig gutte-stemme spørre, og kjenner et lite dult i skulderen. Jeg åpner øynene sakte og ser rett inn i de mest brune øynene jeg noen gang har sett. Øynene stirrer tilbake. Jeg klarer ikke å ta blikket fra de glinsende øyene, og har derfor ikke lagt merke til hvem det er som sitter og stirrer på meg. Jeg får hjerte i halsen da jeg ser det.

"Er du våken?" spør en glad Marcus Gunnarsen.

"Det er ikke mulig!" hvisker jeg og tar håndflatene mine over munnen. Han legger merke til hvor overraska jeg blir og smiler til meg.

"Omfg! Marcus Gunnarsen!" hvisker jeg enda en gang, og kjenner tårene samle seg i øyekroken min.

"Det er meg!" sier han fornøyd.

Jeg snur meg brått rundt og ser rett på en smilende Martinus! Jeg ser målløs på han, før jeg pirker han på kinnet. Gutta begynner å le.

"Æææ! Det er faktisk sant!" utbryter jeg.

Det er ikke det at jeg ikke har møtt dem før, dette er den 17. gangen. Det er bare det at jeg ikke har sett dem på lenge! Etter at de erobret hele verden, har de ikke hatt konserter i Norge på lenge.

"MM'er?" hører jeg Marcus spørre. Jeg snur meg mot han igjen og gliser stort.

"Ja, selvfølgelig!"
*Ah! Det er så fint å se gutta mine igjen etter et år!*

"La meg se" mumler Martinus helt ut av det blå og legger hånden sin på armen min.

"Hva da?" Han drar opp ermet på cardiganen min, med den myke hånden sin og begynner å studere de ulike armbåndene mine.

"Du er så rar Martinus!" mumler Marcus og fniser. Martinus sender han et stygt blikk, og vender oppmerksomheten mot meg igjen.

Is it okay? Where stories live. Discover now