•••
17. Januar 2017
Klokka 13:44
~ Majas perspektiv ~
Jeg vrir meg ut av grepet til Marcus og reiser meg opp fra det kalde gulvet. Det gjør vondt i rompa, etter jeg har sittet på den så lenge.
Han tar tak i håndleddet mitt nok en gang, uten å møte blikket mitt. Grepet jeg egentlig burde savne, men som jeg nå avskyr. Jeg blir ført rundt hjørne etter hjørne og Martinus drar meg gjennom de endeløse gangene, bort fra Marcus.
Han bråstopper ved en blå dør og åpner den. Før han drar meg inn i det mørke rommet, får jeg med meg at det står "bøttekott" på døra. Han lukker døra bak meg og jeg føler øynene hans i nakken min.
"Jeg finner ikke lysbryteren!" hører jeg Martinus mumle. I og med at det er helt bekmørkt her inne, kan jeg bare høre den tunge pusten hans.
"Jeg er så glad for å se deg!" hvisker han og jeg føler han kommer nærmere meg. Tydeligvis gitt opp håpet om å finne lysbryteren.
"Sikkert" mumler jeg og prøver å holde stemmen min stødig. Det jeg fikk se i stad, har virkelig satt seg på hjernen min. Jeg kjenner hvordan de klamme håndflatene hans flytter seg oppover armene mine.
"Jeg mener det. Jeg trenger virkelig å få snakke med deg"
"Snakke om hva? At du kysset meg og latet som om du brydde deg om meg. For å så kysse en annen jente rett foran øynene mine?" Jeg hører hvordan han holder pusten i det ordene detter ut av munnen min.
"Maja! Jeg vet knapt hvem hun er!" sier han fortvilet og legger hendene sine på skuldrene mine.
"Vet knapt hvem hun er, du liksom" sier jeg spydig, og vrir meg ut av grepet hans. Jeg snur ryggen til han og kjenner meg fram med hendene.
*Der!*
Jeg legger hendene mine om håndtaket, men blir stoppet i å trykke det ned.
"Vent..." mumler en liten stemme.
*Gråter han? Nei?*
"Hvorfor skal jeg vente? Du trenger ikke å lyve, for jeg kommer ikke til å tro deg uansett. Jeg vet hva jeg så. Uansett, så burde jeg ikke bry meg. Jeg er vel bare en fan, akkurat som resten av fansen deres" hvisker jeg spørrende og trykker ned det glatte håndtaket.
Døra glir opp og jeg detter ut av rommet.
"Takk for praten" mumler jeg ironisk og løper videre nedover gangene. Foran meg henger det grønne "exit" skiltet.
"Yes!" Jeg dytter opp døra og setter meg ned rett utenfor den. Jeg kan ikke gå noen steder før Linzey kommer ut igjen. Eller jeg kan dra, men jeg vil ikke etterlate henne her med de slemme og egoistiske vaktene.
Jeg svelger trangen til å gråte og trekker beina opp til haka mi.
"Maja plis" hører jeg en stemme si forsiktig. Jeg vender hodet mitt mot den nå åpnede døra og ser Martinus sitt hode stikke ut. Håret hans står til alle kanter og han har glassblanke øyne.
Jeg velger å ikke svare han og vender blikket mitt framover igjen. Foran meg står et stort, frodig tre med rosa blomster på grenene. Jeg stenger Martinus ute og setter alt fokuset på det vakre treet foran meg.
"Ja jeg vet jeg er dum" begynner han.
"Nei det er du ikke" sier jeg lavt uten å møte de brune øynene hans.
"Jeg er veldig dum og jeg er sykt lei meg hvis jeg såret deg. Noe som jeg vet jeg gjorde. I det siste har jeg bare ikke vært meg selv. Jeg har snakket og hengt sammen med helt tilfeldige jenter, som ikke er bra for meg. Ingen av dem. Alle sårer meg på en eller annen måte. For jeg leter og leter, men jeg klarer ikke å finne en som er som deg! Jeg vet det var deg jeg klemte og alt det der på konserten i stad, men jeg hadde ingen anelse om at du skulle komme backstage. Derfor var jeg dum nok til å tro at jeg bare kunne fortsette med det jeg allerede holdt på med. Jeg vet at det jeg holder på med ikke er noe greit, og den eneste grunnen til at jeg fortsetter med det. Er fordi jeg vet at jeg ikke er god nok for deg..." sier han med hes og sprukken stemme.
Jeg svarer han ikke, for jeg har ingenting å si. I stedet snur jeg meg og møter det etterlengtede blikket hans. Blikket til Martinus Gunnarsen.
Blikket hans viser at det er greit at jeg ikke sier noe og at han vil at jeg skal være stille.
Han legger den klamme hånden sin på det venstre kinnet mitt og lener seg mot meg. I det de ømme leppene hans treffer mine, blir jeg revet tilbake til hendelsen i New York.
-
-
-
-
-
-
-
~ Spis en potet ~
Oioioioi Martinus going deep! Elns...
Er sykt lei meg for at Jon ikke er manageren deres lenger :( Liksom Jon er Jon, og ingen kan erstatte han :(((
---
Kommenter noe fint, så blir jeg glad <3
Ilu alle mine søte, små poteter <33
(: V & C :)
Ord: 840
YOU ARE READING
Is it okay?
Fanfiction"Dette er ikke lett" ••• Maja er 17 år og kommer fra Trondheim. Hun skal få være med på å oppleve Marcus & Martinus sin store drøm, ha konsert i Madison Square Garden. Uventede hendelser dukker opp når Maja ankommer New York, noe som gir livet henn...
