•••
25. Februar 2018
Klokka 22:06
~ Majas perspektiv ~
Jeg setter meg ned ved det fin-dekte middagsbordet, med masse forskjellig mat på.
*Vi har en usedvanlig sen middag i dag*
Marcus sitter på min vestre side, og Martinus, som nå setter seg ned på den ledige stolen til høyre for meg. Han møter ikke blikket mitt, bare ser ned på den tomme tallerkenen sin.
Plutselig kjenner jeg noen pirke meg på ryggen, og jeg møter blikket til Marcus.
"Hva er det med han?" mimer han.
"Etterpå" mimer jeg tilbake, og han nikker lett på hodet.
"Så hvordan går det med dere da?" spør mamma, Marcus og Martinus, og letter litt på stemningen.
"Bare fint" mumler Martinus, og stapper en bit av rundstykket inn i munnen sin. Mamma nikker interessert.
"Med karrieren og sånt da?" Pappa tar over samtalen og ser spørrende på Marcus.
"Det blir mye reising og stress inniblant, og litt for mange fans på et lite sted. Men da er det jo alltid godt å komme hjem til Trofors" svarer han med et sukk og et smil.
"Hva med fansen som oppsøker dere da?"
"Vi pleier å parkere bilene i garasjen, slukke alle utelys, og trekke for gardinene når vi går inn i et rom, sånn at de skal tro at vi er bortreiste" svarer Kjell-Erik med et lite smil.
"Smart" kommenterer jeg, og jeg kjenner plutselig en hånd på låret mitt. Jeg snur meg mot Marcus og han sender meg et varmt smil.
Gerd Anne ser rart på Martinus og sender meg et skarpt blikk. Jeg krymper meg sammen i stolen og ser ned i maten min. Mamma og Kjell-Erik viser seg å være på god talefot, i og med at de prater i ett.
Hånden til Marcus smyger seg oppover låret mitt og jeg får frysninger over hele kroppen. Hånden hans legger seg lengst oppe på låret mitt og han stryker fingertuppene forsiktig oppover og nedover.
"Takk for maten" smiler jeg til mamma og kremter. Jeg reiser meg fort opp fra bordet og skynder meg ut av kjøkkenet.
"Maja! Du må jo..." hører jeg mamma rope fra kjøkkenet.
"Jeg må på do" roper jeg tilbake, før jeg smyger meg ut av utgangsdøra. Sånn at ingen skal høre at jeg går ut.
"Ah, frisk luft" hvisker jeg for meg selv, mens jeg går nedover gaten. Marcus gjorde ikke noe feil, men jeg må få ordnet opp med Martinus før jeg går videre.
Jeg setter meg under et spirende tre, med rosa, rose-lignende blader. Ligner på det jeg så på konserten i Trondheim.
I det tanken på at jeg satt med Martinus da jeg så treet, kommer opp, ser jeg han komme joggende mot meg. Han møter blikket mitt, og setter seg forsiktig ned ved siden av meg.
"Altså..." starter jeg og ser ned på det grønne, fuktige gresset under oss. Martinus legger pekefingeren sin forsiktig under haka mi, og drar hodet mitt mot han. Solstrålene stråler og øynene hans glitrer opp.
Sola går ikke ned før ved midnatt, nå som det er sommer.
"Det går greit. Jeg forstår. Det er ikke noe du velger selv. Følelser kommer og går" sier han med et forståelses fult smil festet om munnen.
"Jeg vil ikke at det skal bli et problem mellom oss" hvisker jeg og tar tak i de varme hendene til Martinus.
"Jeg får vel bare bite tennene sammen. Så lenge du er lykkelig, er jeg det" ler han med et stort glis om munnen.
"Så det er ok mellom oss?"
"Mer enn ok" Martinus omfavner meg i en stor klem, slik at vi begge detter ned på gresset.
Jeg dytter han av meg etter en stund, og vi blir begge liggende på ryggen og studere den blå og klare himmelen.
"Jeg er glad i deg, Maja" Jeg snur meg mot gutten som tidligere har vært idolet mitt.
"Og jeg er glad i deg, Martinus"
-
-
-
-
-
-
~ Spis en potet ~
Nu nærmer d seg slutten gitt.
1/2 kap igjen I think :(
(: V & C :)
Ord: 673 (Sry for kort del)
YOU ARE READING
Is it okay?
Fanfiction"Dette er ikke lett" ••• Maja er 17 år og kommer fra Trondheim. Hun skal få være med på å oppleve Marcus & Martinus sin store drøm, ha konsert i Madison Square Garden. Uventede hendelser dukker opp når Maja ankommer New York, noe som gir livet henn...
