✖️Del 30 - INGEN TID Å MISTE✖️

384 29 12
                                    


•••

23. Januar 2018
Klokka 12:26

~ Martinus Perspektiv ~

*Hva er det jeg driver med? Jeg kan ikke bare la henne dra. Jeg elsker henne jo. Ja, jeg vet at 'elske' er et veldig sterkt ord, men vet du hva. Jeg elsker Maja* Tankene flyr gjennom hodet mitt, der jeg sitter på trappa utenfor huset. Beina mine dirrer urolig og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for å roe dem ned igjen.

Maja dro for en halvtime siden. Tretti lange minutter. Det tar ca. 4 timer å dra til flyplassen. Jeg hadde kanskje rukket å ta henne igjen hvis jeg hadde dratt nå. Men jeg har ingen til å kjøre meg.

Jeg klarte ikke å se på Maja i stad, men nå angrer jeg. Jeg oppførte meg som en dritt. Stakkars Maja. Hun tror sikkert at jeg hater henne.

En tanke slår meg i det Mamma sin bil kjører inn på gårdsplassen. Jeg løper mot bilen og kaster meg inn i den, før mamma har fått bevegd en muskel.

"Mamma! Kjør til flyplassen! Nå!" roper jeg og veiver stressa med armene. Mamma ser forskrekka på meg og prøver å roe meg ned.

"Martinus, vennen min. Du rek..." prøver hun, men jeg avbryter henne.

*Vi har ingen tid å miste*

"Mamma plis! Maja er min store kjærlighet! Jeg kan ikke bare la henne gå! Jeg kan ikke gi slipp på henne! Hun vet ikke at jeg elsker henne! Hun tror jeg hater henne!" roper jeg febrilsk til henne.

Hun vet knapt hvem Maja er. Jeg ser at hun nøler litt før hun trykker ned gassen, og rygger ut av gårdsplassen.

"Tusen takk Mamma" sier jeg og puster letta ut. Mamma sukker oppgitt og riser lett på hodet.

"Dette trekker jeg fra ukelønna" smiler hun lattermildt til svar.

"Jeg bryr meg ikke. Bare jeg får sagt hva jeg føler for Maja, er det greit"

*Jeg må rekke det*

•••

"Stopp bilen!" roper jeg til mamma, i det hun kjører inn ved flyplassen. Hun bråstopper bilen utenfor inngangen, og jeg kaster meg ut av bilen mens den fortsatt er i fart. Ikke stor fart, men sånn at hjulene knapt beveger seg.

Jeg løper inn på flyplassen, og sveiper blikket over det store rommet. Hundrevis av folk suser rundt og kring med kofferter trillende etter seg, mens de diskuterer med familiemedlemmer, eller andre folk som har kommet i veien for dem.

Ingen Maja å se. I og med at jeg har kommet en halvtime senere enn henne, er hun mest sannsynlig ved sikkerhetskontrollen. Jeg får fart på bena og presser meg gjennom folkemengden. Mange snur seg og sender meg enten rare blikk, eller overraskende.

*Det er ikke ofte du får se Martinus Gunnarsen i virkeligheten*

"Kan vi ta bilde?" spør en liten jente rundt 6-årsalderen med musefletter, som plutselig dukker opp foran meg. Jeg ser henne nesten ikke og snubler derfor nesten over henne. Jeg stopper opp som det snille mennesket jeg er, og tar et raskt bilde med henne. Moren hennes er ansvarlig for å ta bildet og ser overlykkelig ut.

"Kan jeg få klem?" spør den lille jenta og smiler stort. Jeg smiler tilbake og bøyer meg ned for å gi henne en klem. Hun legger armene sine om meg, og virker som om hun klemmer det hardeste hun kan. Jeg stønner svakt og trekker meg unna.

"Jeg må nesten gå nå" mumler jeg og bøyer meg opp igjen. Den lilla jente ser trist ned på skoene sine.

"Jeg elsker deg" Hode hennes spretter opp, og hun ser spent på meg.

"Elsker deg også" sier jeg tilbake og fortsetter med å presse meg gjennom de forskjellige folkene rundt meg. Som det snille idolet jeg er, må jeg jo selvfølgelig glede mine fans. Som vil si at jeg må si at jeg elsker dem tilbake.

"Mamma mamma! Martinus sa at han elsker meg også!" hører jeg den lille jenta rope til moren sin, bak meg.

"Der!" sier jeg overlykkelig til meg selv, i det jeg ser skiltet som viser veien til sikkerhetskontrollen. Jeg spurter bortover, men kommer ikke særlig langt, før jeg støter på en person. Det er pappa.

"Neimen Martinus. Hva gjør du her?" Pappa skal til å gi meg en klem, men jeg trekker meg unna.

"Hvor er Maja?!"

"Maja?"

"Ja Maja!" svarer jeg litt irritert. Jeg er stressa. Når jeg er stressa blir jeg lett irritert.

"Nei jeg sa akkurat 'ha det' til henne" Han peker mot retningen nord, og klør seg lett i hodet.

"Hva?!" Jeg sperrer opp øynene og kjenner panikken strømme på.

"Jeg tror hun er på vei gjennom sikkerhetskontrollen nå. Hun var ikke så langt bak i køen da jeg så henne sist" Jeg stormer forbi pappa og spurter resten av veien, bort til kontrollen. Bort til Maja.

Der! Jeg ser det lysebrune, lange håret hennes.

"Maja!" roper jeg, men hun hører meg ikke, og tar et skritt gjennom sikkerhetskontrollen.

"Maja Eline Olsen!" roper jeg enda høyere. Noen av de som star bak Maja i køen, snur seg og ser rart på meg. Maja hører meg fortsatt ikke.

Jeg ser hvordan hun forsvinner gjennom sikkerhetskontrollen. Min første kjærlighet forsvinner rett foran meg, uten at jeg kan gjøre noe med det.

"Jeg rakk det ikke"
-
-
-
-
-
-
-
-
~ Spis en potet ~

NEEEEEEEEEIII!! :((

Sen del, men lovet å poste en i løpet av dagen <3

(: V & C :)

Ord: 888

Is it okay? Where stories live. Discover now