•••
23. Januar 2018
Klokka 22:17
~ Marcus Perspektiv ~
Ordene hugger til meg, og jeg rykker til i kroppen. Jeg reiser meg opp i senga, trer forsiktig ut og kjenner hvor vanskelig det er å stå på mine egne ben. De er som resten av kroppen og følelsene mine. Ødelagt.
"Marcus..." hvisker Maja forsiktig, med sprukken stemme. Ingen ord kan forandre på det hun nettopp sa. Det var som om den siste tråden av håp jeg hadde til Maja, røk.
Plutselig blir håndtaket dratt sakte ned, og inn kommer Martinus. Han trer forsiktig inn i rommet, men stopper opp da han ser meg. Han ser raskt bort på Maja, som også sitter og gråter.
*Hun kan takke seg selv*
"Hva har..." Mer får ikke Martinus sagt, før jeg stormer ut av rommet. Jeg klarer bare ikke se han trøste henne.
*Det skulle ha vært meg. Det skulle ha vært meg. Det skulle ha vært meg* Ordene flyr gjennom hodet mitt, mens jeg kaster på meg den svarte bomberjakka mi og tråkker føttene mine hardt ned i de hvite skoene mine.
Jeg drar igjen glidelåsen og flytter blikket opp til speilet, som henger over krokene med jakker på. Øynene mine er ømme, kinnene mine bløte, nesa mi rød, håret mitt rotete og leppene mine dirrer. Jeg drar jakkeermet over ansiktet mitt, og tørker de få tårene som triller ut av øyekroken min.
Jeg puster dypt, før jeg drar på meg hetta på den hvite "purpose" hettegenserne min, går ut ytterdøra, og stikker hendene i lommene på bomberjakka.
*Jeg kan dessverre ikke si det samme om deg* Jeg subber bortover asfalten og kjenner hvordan tårene presser på igjen.
*Jeg kan ikke bare slutte å elske henne på null komma niks. Det er ikke så enkelt. Følelser tar tid. Følelser du helst vil bli kvitt, er bare en plage. Å ha følelser for Maja er en plage. For jeg vet nå, at hun vil ha Martinus, som er helt lik meg, og ikke meg. Hvorfor måtte Martinus få lykken i kjærlighet, og ikke jeg? Hvorfor måtte vi falle for samme jente? Hvorfor måtte Maja falle for tvillingbroren min, bestevennen min? Hvorfor kan jeg ikke gi slipp på Maja, å innse at det aldri blir oss to?* Tankene gir meg hodepine, der jeg går mot den store gressbanen.
Jeg legger venstrehånd på panna mi, og prøver å skyve tankene vekk.
"Ah hvorfor må alt være så komplisert?!" roper jeg frustrert ut, og kaster meg ned på det kunstige gresset.
~ Martinus Perspektiv ~
"Det ordner seg nok" sier jeg, og prøver å oppmuntre Maja, som sitter foran meg med beina i kryss, og hodet i hendene sine. Vi sitter på senga til Marcus og Maja har nettopp fortalt meg hva som skjedde.
"Nei, Martinus. Jeg såret Marcus. Jeg såret han skikkelig" hvisker Maja hest og lavt. Jeg legger en hånd på det høyre kinnet hennes, løfter hodet hennes forsiktig opp, og stryker bort tårene hennes med tommelen min.
"Bare dere får snakket sammen" sier jeg lavt og Maja tar tak i hendene mine. Jeg fletter fingrene våre sammen, og smiler svakt.
"Ja men vi har snakket sammen, og du ser hvordan det gikk? Jeg har sagt alt jeg trenger å si om det, og jeg har hørt alt jeg trenger å høre fra Marcus. Hvis vi snakker noe mer om det, ender det opp med at jeg sårer han enda mer" hvisker hun gråtkvalt og snufser, mens hun leker lett med fingrene mine.
"Kjenner jeg broren min rett, er han villig til å gi deg en ny sjanse" Maja flytter blikket sitt opp fra fanget sitt, og med en gang øynene våre møtes, får jeg all smerten hun føler. Jeg ynker meg sammen og ser medlidende på henne.
"En ny sjanse til hva? En ny sjanse til å si at det er deg jeg vil ha, kanskje? For det har jeg allerede sagt..." sukker hun oppgitt, og flytter på seg, slik at hun sitter på sengekanten.
"Maja..." Jeg setter meg ved siden av henne, og legger en arm rundt skuldrene hennes.
"Han vil sikkert ikke snakke med meg. Jeg vil ikke snakke med han heller. Jeg vil ikke såre han noe mer" hvisker hun, og jeg hører at hun er på gråten. Jeg er rask med å stramme grepet rundt hennes skjøre kropp, og trekker henne godt inntil brystet mitt. Jeg stryker en hånd forsiktig langs ryggraden hennes, mens hun snufser svakt mot skulderen min.
"Det kommer til å ordne seg. Jeg lover" sier jeg og drar henne gjennom håret noen ganger med fingertuppene mine, før jeg kysser henne svakt på hodebunnen.
"Jeg elsker deg Martinus" sier hun lavt mot brystet mitt og trekker seg ut av grepet mitt. Hun lener hodet sitt bakover, slik at hun ser meg rett i øynene, og presser fram et lite smil.
"Jeg elsker deg og, Maja" smiler jeg tilbake og lener meg ned mot henne, slik at leppene våres møtes i et forsiktig og ømt kyss.
*Jeg må snakke med Marcus*
-
-
-
-
-
-
-
-
~ Spis en potet ~
Awww :(
Synes så fryktelig synd på Marcus. Dakar Maciboi :((
(: V & C :)
Ord: 847
YOU ARE READING
Is it okay?
Fanfiction"Dette er ikke lett" ••• Maja er 17 år og kommer fra Trondheim. Hun skal få være med på å oppleve Marcus & Martinus sin store drøm, ha konsert i Madison Square Garden. Uventede hendelser dukker opp når Maja ankommer New York, noe som gir livet henn...
