✖️Del 15 - UMULIG✖️

399 22 4
                                    


•••

17. Januar 2018
Klokka 13:57

~ Majas perspektiv ~

Martinus legger høyre hånd rett under kjeven min og presser meg nærmere han. Leppene hans begynner sakte men sikkert å massere mine, i takt med mine egne.

Han sprer leppene mine og gjør kysset dypere. Leppene hans er fløyelsmyke og smelter seg sammen med mine egne. I det han prøver å få tunga si inn i munnen min, trekker jeg meg unna av ren refleks.

*Faen ta deg Maja! Hvorfor trakk du deg unna?* tenker jeg og biter tenna sammen.

"Ehm. Unnskyld, jeg måtte bare" sier Martinus beklagende og tørker seg om munnen.

Jeg nikker bare til svar og sender han et lite smil.

Han smiler tilbake og drar en hårlokk bak det høyre øret mitt. Jeg rister nervøst på hodet og snur meg vekk fra han.

"Tror du på skjebnen?" spør han og setter seg godt inntil meg. Han trekker beina med de hvite buksene opp til haka si.

"Mhm. Hvordan det?" mumler jeg til svar.

"Jeg tror skjebnen min har en fremtid med deg" sier han og reiser seg opp.

"Martinus..." Jeg reiser meg opp etter han.

"Jeg mener det Maja. Du er ikke bare en vanlig fan. Du er en fan som skiller deg ut blant alle de andre. Jeg kan se personligheten din fra scenen. Men med resten av fansen ser jeg bare noen hylende jenter som elsker meg og Marcus for utseende og musikken vi lager. De tror de vet alt om oss, men de personene vi er på sosiale medier og på intervjuer er ikke de vi ønsker å være. Men det er som om du åpnet meg, ikke misforstå, og fikk meg til å finne den jeg egentlig er! Kjære Maja... Helt siden øynene våres møttes har jeg vært hodestups forelsket i deg"

"Vent hva? Jeg datt ut på åpnet deg" sier jeg beklagende og legger håndflaten på panna mi.

"Jeg er forelsket i deg" Øynene mine sperres opp og hjerterytmen går opp med hundre slag i sekundet.

"Nei, det kan du ikke være"

"Hva?" Han drar hånden nervøst gjennom håret og de nøttebrune øynene hans lyser opp.

"Du kan ikke forelske deg i en fan. Det er umulig" Insisterer jeg og kjenner hvordan jeg bare blir mer og mer nervøs.

"Hva hvis jeg ikke er som alle, og kan gjøre det umulige" Han tar tak i de klamme hendene mine og trekker meg inntil han.

Rødfargen sprer seg utover ansiktet mitt og får meg til å se ned på skoene mine.

"Hey you" synger han lavt. Jeg smiler og ser opp på han.

"Do you know you got me going out of my mind?" Han hever stemmen og jeg hører med en gang at han er hes etter konserten.

"Du bør hvile stemmen din" Jeg ser bekymret på han og klemmer hånden hans forsiktig.

"Nei"

"Kjell-Erik kommer sikkert til å bli sur hvis du ikke har mer stemme igjen til deres neste konsert!" Martinus ler tvilende og rister lett på hodet.

"Ikke bry deg om det. Det er mine problemer, ikke dine. Dessuten er det min stemme og jeg kan gjøre hva jeg vil med den" svarer han og kysser meg lett på kinnet.

"Jeg bruker den vanligvis ikke på den måten. Du er heldig" hvisker han og blunker lett til meg. Noe som får meg til å se ned på skoene mine igjen.

"Nei sier du det?" mumler jeg lattermildt og flytter blikket opp til han igjen. Han slikker seg lett på leppene og smiler skjevt til meg. Øynene våres møtes og en intens stirrekonkurranse starter.

"Maja!" Jeg snur meg lynrask mot lyden og får se Linzey i døråpningen. Hun småjogger mot oss og slenger seg rundt halsen min. Jeg hører Martinus hviske "jeg vant" i bakgrunn og ler lavt for meg selv.

"Han vakten er så jævla idiotisk!" sier Linzey inn i øret mitt. Jeg trekker meg ut av klemmen og rister oppgitt på hodet.

"Du angrep jo en person også da" Jeg snurrer henne rundt og dytter henne mot Martinus.

"Ehm ja. Unnskyld for det" mumler hun stille til han.

"Vi trenger ikke å snakke om det akkurat nå"

-
-
-
-
-
-
-
~ Spis en potet ~

Heeei...

Ja jeg vet at jeg ikke har oppdatert på lenge nå. Men jeg har vært syk (og orket ikke å se på telefonen) og har besøk.... Så har ikke fått tid til å skrive noe særlig....

(: V & C :)

Ord: 733

Is it okay? Where stories live. Discover now