Is it okay?

✖️Del 3 - PLAZA HOTELL✖️

•••

11. November 2017
Klokka 13:00

~ Majas perspektiv ~

"Det har ikke gått inn på meg, at jeg sitter ved selveste Marcus og Martinus Gunnarsen, og skal tilbringe 11 timer med dem på et fly! Tett i tett! Halo! Jeg er Trondheims største MM'er!" ler jeg.

Marcus smiler svakt og drar hånden sin gjennom det vakre håret sitt.
*La meg ta på håret ditt!* tenker jeg, og ser oppslukt på håret hans. Plutselig dukker det et hodet opp mellom meg og Martinus, noe som får meg til å snu meg.

"Hei! Hvordan går det?" spør Kjell-Erik og smiler lurt til han.

"Omg! Hei Kjell-Erik!" Han vinker lett til meg, før han vender oppmerksomheten mot Martinus igjen.

"Bra..." svarer han lett.

"Det er bare 9 timer igjen! Når vi lander i New York, drar vi rett til Plaza hotell. Ok?" Marcus sperrer opp øyene.

"Hysj! Hun er Trondheims største MM'er!" ler han.

"Oj ops" Kjell-Erik lener seg tilbake i setet sitt igjen, mens han mumler noe til Jon som får han til å le.

"Ehm.... Ja, da ser vi i hvertfall deg på hotellet da?" spør Marcus, og blunker lett til meg.
*Vent, var det et blunk?!* Jeg smiler overlykkelig til meg selv, og tankene mine.

"Skal du i Madison Square Garden forresten?" spør han meg. Jeg sender han et dumt blikk.

"Selvfølgelig skal jeg det!"

"Hvem skal du på?" Martinus ser på meg med glinsende øyne.

"Begge..." sier jeg og rødmer.

"Hvem reiser du med?"

"Ingen. Jeg reiser alene"

"Alene?!" Jeg nikker, og gutta ser forskrekka på meg.

"Hvor gammel er du da?" spør Martinus, fortsatt forskrekka.

"17..." mumler jeg. Martinus smiler og Marcus slår han lett på handa, med et lurt smil om munnen.
Plutselig rister hele flyet og jeg får med en gang panikk.

"Oh Shit! hører jeg Martinus si.

"Slapp av gutter, bare litt turbulens gjennom skyene" sier Jon bak oss, med en rolig tone. Det hjelper ikke for meg. Jeg hater å fly. Jeg kjenner det svi i ørene, og presser fingerene mine mot dem, i håp om at det skal hjelpe noe. Det gjør det selvsagt ikke.

"Går det bra?" Martinus ser bekymra på meg. Jeg nikker enkelt og smiler skjevt. Han gir meg telefonen min tilbake. Marcus ser bekymra på meg og Tinus, før han tar på seg headsettet sitt og asosialiserer seg fra meg og Tinus, ved å legge seg under teppet sitt. Jeg kjenner det svir enda mer i ørene mine, og lener meg fremover.

"Drikk litt vann og tygg tyggis, så går det nok bedre!" sier Martinus og stryker meg på ryggen. Jeg ser opp på han, og han rekker meg vannflaska si.
*Omg! Jeg får spyttet til Tinus!* Jeg kjenner med et at jeg ikke får puste. Martinus legger merke til det og ser plutselig veldig bekymra på meg. Men han skjønner tegninga, når jeg smiler overlykkelig til han.