✖️Del 12 - JENTA FRA NEW YORK✖️

418 22 10
                                    


•••

17. Januar 2018
Klokka 11:00

~ Majas perspektiv ~

"Ææææææ!!!" brøler den høye jenta bak meg, i det Marcus & Martinus løper ut på scenen. Jeg titter bort på Linzey som ser ut til å ha et anfall. Hun skriker, gråter, skjelver og rister på en gang. Vel.. Sånn var jeg før jeg møtte han. Han som nå har fanget blikket mitt.

Så der står han. Bøyd over scenen, foran meg, med mikrofonen rettet mot Linzey. Jenta bak meg skriker enda høyere og begynner å strekke frem armen sin. Noe som gjør at du uheldigvis får slått meg i ansiktet og mikrofonen ut av hendene på Martinus.

Han hopper lett ned fra scenen og tar tak i den.

"I'm gonna find a way to call you bae" synger han med blikket festet på meg. Når det er Marcus sin tur, forter Tinus seg bort til meg og gir meg en klem. Det er ikke akkurat en klem, for alle i publikum rundt oss river i både han og meg.

"Hei Maja" hvisker han i øret mitt og det iler nedover nakken min, i det de myke leppene hans treffer øreflippen min.
*Ikke akkurat det mest romantiske stedet å bli kysset på, men hallo. Det er Martinus Gunnarsen vi snakker om her*

Han trekker seg vekk fra meg, men blir fort dratt inn i en klem av Linzey. Jeg ler smått for meg selv når jeg ser reaksjonen til Martinus.

Martinus river seg fort ut av grepet og blunker lett til meg, før han begynner å ta resten av fansen i hendene. Jeg smiler for meg selv.
*Han har ikke glemt meg*

"Hun lyver! Hun er sikkert sammen med han, men kan ikke si det" hører jeg den lille jenta som trodde at jeg og Tinus var sammen, si. Jeg ignorerer henne og ser heller bort på Linzey som stirrer målløst på meg.

"Du er klar over at Martinus blunka til deg, sant?!" roper hun, for at jeg skal høre henne gjennom alt bråket.

"Og du er klar over at du fikk en klem av Martinus Gunnarsen?" hermer jeg og ler.

"Ehm. Jeg ga han en klem. Mens han ga deg en klem. Stor forskjell!" snøfter hun lekent og skifter heller fokuset tilbake til konserten.

Konsertområdet er helt tomt, utenom meg og Linzey. Linzey driver nå og forteller meg om at hun vet om ryktene om gutta, men ikke hvem jenta i New York var. Jeg smiler for meg selv og tenker tilbake på hendelsen.

"Hvorfor smiler du?" spør hun lekent.

"Kan vi ikke bare gå? De kommer ikke til å komme ut uansett" klager jeg og skifter tema.

"Nei! Vær så snill. 10 minutter til, så går vi?" sier hun og ser på meg med valpeøyne. Jeg rister oppgitt på hodet og ler.

"Ja, greit da" Akkurat i det hun rører på smilebåndet, åpner det seg en dør. Ut kommer Marcus. Linzey skriker og løper mot han. Han hopper til og ser vettskremt på henne, før han ser at det er en fan.

Hun trekker han inn i en klem og spør om bilde. Marcus ignorerer spørsmålet hennes og flytter heller oppmerksomheten til meg.

"Du må bli med meg" sier han og tar tak i håndleddet mitt. Håndleddet som broren hans har holdt rundt, minst ti ganger.

"Hei til deg også" smiler jeg og gir han en klem. Som en hvilken som helst fan ville ha gjort. Den gode duften av han, bringer tilbake minner.

"Martinus har snakket om deg hele tiden! Helt siden du gikk gjennom sikkerhetskontrollen. Jeg blir gal snart, så du er nødt til å bli med meg." sier han opprørt, etter klemmen er ferdig.

"Vent hva?!" hører jeg Linzey's stemme i bakgrunn og plutselig er hun ved siden av meg.

"Er du jenta som var med gutta i New York?" spør hun med store øyne. Jeg nikker forsiktig. Hun viner og ser fra meg til Marcus.

"Hvorfor har du ikke sagt noe?"

"Fordi, du ser hvordan du reagerer" ler jeg og på henne.

"Kom" avbryter Marcus.

"Hvis hun får være med" Jeg peker på Linzey som står å folder hender. Han ler smått før han åpner munnen.

"Ja, alt for at du skal komme. Han må virkelig få snakke med deg igjen, før han bokstavelig talt får meg til å ta selvmord!"

"Ikke våg deg å ta selvmord" sier jeg truende og tar tak i hånden som han strekker ut.

Gangen inn mot backstagen føles ut som å gå ti mil.
*Er vi ikke fremme snart?*

"Her er det" smiler Marcus og stopper foran en dør med en stjerne på. Under stjerna står det "Marcus og Martinus". Han åpner døra og lar meg og Linzey gå inn før han.

"Hvilken gentleman" tuller jeg og han dulter meg lett i skulderen. Jeg lar blikket mitt sveipe over alle som befinner seg i rommet. Blikket mitt lander på en enkelt person.

Der står han. Gutten i mitt liv. Halsen min snører seg med et opp. Martinus Gunnarsen står bare noen få meter foran meg, og kysser en annen jente.
-
-
-
-
-
-
~ Spis en potet ~

Men Tinus daaah! Stakkars Maja :(

Liker kallenavnene dere gir meg btw ;)
F.eks "potet".. Fordi ja... Jeg er jo en potet #facts
Er i familie med Marcus, skjønner dere!

(: V & C :)

Ord: 879 (er virkelig snill nå altså)

Is it okay? Where stories live. Discover now