•••
20. Januar 2018
Klokka 08:35
~ Majas perpektiv ~
Inn klasserommet kommer Simen. En liten, spinkel, rødhåret gutt, med knallblå øyne. Han løper inn i klasserommet og mumler "unnskyld for at jeg er sen" til læreren.
Men det er ikke han som får klassen til å gispe. Bak han kommer det to helt identiske gutter vandrende inn. Jeg sperrer opp øynene og setter blikket fast i den ene gutten.
"Oj. Ehm. Hei! Hva gjør dere her?" spør læreren våres nervøst, og klør seg bak i nakken.
"Vi er her for Maja" svarer han ene.
"Vi har en avtale med rektoren på skolen her, så ja" legger han andre til. De fleste i klassen snur seg brått mot meg, mens resten blir sittende å beundre skapningene foran dem.
Læreren våres, som forreste heter Jørn, nikker og smiler lurt til meg. Jeg reiser meg fort opp fra stolen og slenger sekken på ryggen. Går ut av klasserommet med et stort glis om munnen.
Jeg ignorerer alle kommentarene fra de forvirrede klassekameratene mine, som er blant annet:
"Kjenner hun Marcus og Martinus?"
"Hva er det hun skal?"
"Hun fortjener faen av meg ikke å være i nærheten av Marcus og Martinus"
"Skulle ønske det var meg"
I det jeg kommer ut av rommet, kaster Marcus seg rundt halsen min. Jeg klemmer hardt tilbake og kniper øynene igjen. En dag uten dem, er som en dag uten vann.
Marcus trekker seg unna og lar Martinus gi meg en klem. Klemmen er full av lidenskap og savn.
"Jeg ville bare være før Martinus" ler Marcus når Martinus har trukket seg unna, og dulter borti den skulende broren sin.
"Hva gjør dere her egentlig?" spør jeg, før Martinus får sjansen til å starte en diskusjon med Marcus.
"Ehm.. Ja.. Hehe.. Jeg.."
"Martinus klagde så jævla mye på at han savnet deg, og at han ikke klarte seg uten deg i over 24 timer. Så pappa ga seg og gikk med på å treffe deg, med det samme vi var i Trondheim"
"Dere skal jo ikke ha noe konsert her?" spør jeg og kjenner hvordan skuffelsen bobler opp i meg.
*Har jeg ikke fått med meg at de skal ha konsert her?*
"Jon fikk satt opp en konsert i morgen, baaree for at Martinus ville møte deg igjen" sukker Marcus og smiler ertende til Martinus. Jeg sukker lettet inni meg og ser smilende opp mot kjæresten min.
"Det er din versjon ja" mumler Tinus irritert, med armene i kryss over det veltrente brystet sitt. Brystet jeg vil la hodet mitt hvile mot.
"Er din noe bedre da? Jeg vil helst ikke høre alle de detaljene og følelsene du har for henne. Og hva du har lyst til å gj..."
"Fuck deg" knurrer Martinus og avbryter han. Redd for at Marcus skal avsløre noe som ikke skal bli hørt.
"Jaja gutter. Hva er planen da? Dere fikk meg ikke ut av timen for ingen grunn. Naturfag er faktisk et av favoritt fagene mine. Spesielt når vi driver med.." begynner jeg selvtilfreds.
"Jaja, vi trenger ikke å høre noe mer om det nå" ler Martinus, og jeg ser stygt på han. Til gjengjeld klemmer han meg mykt inntil seg, og stryker meg på kinnet.
"Unnskyld babe. Sånn er livet. Ikke alle er like nerdete som deg" svarer han beklagende før han kysser meg raskt på munnen. Han trekker seg fort unna, og flykter nedover gangen. Latteren hans fyller ørene mine og jeg løper etter han.
Jeg hører Marcus sukke, før han småløper etter oss. Martinus forsvinner ut i skolegården, med meg hakk i hel.
"Jeg skal drepe deg" roper jeg etter han.
"Du tør ikke" svarer han og stopper opp. Så fort at jeg krasjer i han.
"Gjør jeg vel" sier jeg fornærmet og krysser armene.
"Du er alt for glad i meg" Han drar seg eplekjekt gjennom håret og blunker med venstre øyet.
"Hvem har sagt det? Kanskje hatet har tatt over" Jeg skuler olmt på han og prøver å ikke smile. Noe som er ganske vanskelig, i og med at verdens fineste gutt står foran deg.
"Da hadde jeg ligget på bakken nå" Han trekker lett på skuldrene før han ser ned på den grå asfalten.
"Så du mener at jeg er sterkere enn deg altså? Takk!"
"Daaamn gurl" hører jeg Marcus rope og jeg blunker stolt til han. Stolt over at jeg fikk Martinus til å ydmyke seg selv.
"Du er litt irriterendes noen ganger, du vet det?" spør han og bøyer seg ned. Strekker armene ut og beveger seg bakover mot meg.
"Det er derfor du elsker meg" svarer jeg enkelt før jeg hopper opp på ryggen hans. Han legger de varme håndflatene sine rundt bena mine og løfter meg lenger opp.
"Ja, tankeleser eller?" Martinus ler lavt for seg selv, mens han fortsetter å gå mot bilen.
"Nei? Er bare så vandt med at gutter elsker meg" svarer jeg selvsikkert, for å gjøre han sjalu. Han fnyser og trekker meg lenger opp.
"Fint du har erfaring da" mumler han uinteressert. Marcus har allerede satt seg inn og spent setebeltet, da vi er ved den kullsvarte bilen.
"Ååå you know I love you, kjekken" hvisker jeg i øret til Tinus, før jeg hopper av.
"Ladies first" Martinus åpner bildøra og svinger armen inn i bilen. Tegn på at jeg skal sette meg inn.
"English on fleek mah boy" svarer jeg og fester setebeltet.
"I know right?" Han slenger igjen bildøra og løper rundt. Setter seg inn og spenner sikkerhetsbeltet.
"Hei Maja" sier Kjell-Erik fra forsetet.
"Hellu Kjell'ern" hilser jeg tilbake.
"Kjell'ern. Den var ny. Det er ditt nye kallenavn fra nå av, pappa!" kommenterer Marcus og sender meg et smil. Et smil fullt av følelser. Noe som gjør meg forvirret, og en tanke slår meg som et lyn, men jeg skyver den bort med en gang.
*Marcus kan ikke like meg*
-
-
-
-
-
~ Spis en potet ~
VIKTIG SPM :
Hva skjer egt? Liksom før leste sånn over 50-90 personer historien min i løpet av 2 dager, og nå er d så vidt 40? Er d noe jeg gjør galt?
Er utrolig takknemlig for alle dere som leser denne boka og liker den, men jeg bare lurer ^...
Litt relationship-goals btw <3
(: V & C :)
Ord: 1041 (Bc I can)
YOU ARE READING
Is it okay?
Fanfiction"Dette er ikke lett" ••• Maja er 17 år og kommer fra Trondheim. Hun skal få være med på å oppleve Marcus & Martinus sin store drøm, ha konsert i Madison Square Garden. Uventede hendelser dukker opp når Maja ankommer New York, noe som gir livet henn...
