The badboy

Kapittel 4: Ut

Jeg åpnet døren forsiktig og tittet ut i gangen. Kysten var klar. Jeg listet meg ut i gangen og så meg først til høyre, og så venstre. Hvilken vei?

Elle, melle, deg fortelle, Skipet går, ut i år, Rygg i rand, to i spann, Snipp, snapp, snute
du-er-ute!

Bingo! Da gikk vi til høyre. Jeg gikk så lydløst jeg kunne, men bråstoppet da jeg hørte noen stemmer. Jeg gikk nærmere døren og la øret inntil for å høre.

"Det er din feil at vi har henne! Du bare MÅTTE dra henne inn i bilen"

"Hun ville ikke slippe sekken!!"

Det var Will og Kevin som kranglet.

"Så derfor var det verdt å dra henne inn i bilen og la henne se hvordan vi så ut?"

"Sorry at jeg ikke alltid tenker før jeg gjør ting da!"

"Jeg går å..."

Å nei.. Han kom denne veien! Jeg så meg fortvilet rundt, det var ingen gjemme steder her!

"...Andrea?!", utbrøt han da han hadde åpnet døren og oppdaget meg stå utenfor

"Eh... Hei...umm... Will", sa jeg og vinket med den høyre hånden, mens den vestre holdt jeg bak på ryggen. Ergo, jeg må ha sett ganske dum ut.

"Hvordan kom du deg ut av rommet ditt?", spurte han mistenksomt

"Jeg her supermagiske krefter?"

"Ben!", han dyttet meg inn i rommet, og inn i armene til Ben. "Hun klarte å komme seg løs, lås henne nede i kjelleren"

"Nei!! Vent!!", jeg hatet kjellere. "du glemte bare å låse døren"

Ben tok tak i armen min og ville dra meg ned i kjelleren, men jeg kjempet imot.

"Er det ikke noe jeg kan gjøre for dere? Vaske huset deres?"

Will presset øynene sammen.

"Hva som helst... Bare ikke kjelleren", sa jeg og så ned i bakken. "Jeg er mørkeredd"

Den sinte minen løsnet og jeg kunne se medfølelse i blikket hans. "Greit, du kan få rydde litt. Huset er uansett sikret med en kode, så du kommer deg ikke ut gjennom hverken vinduer eller dører uten den koden"

Jeg hadde med lyst til å kysse han i takknemlighet, du aner ikke hvor redd jeg var i det øyeblikket. Men jeg nøyde meg med et lite takk. Kevin viste meg hvor jeg fant vaskebøtte og fille, og lot meg vaske trappen. Det var veldig slitsomt, og jeg følte meg som en slave, men var ikke det jeg var? De kunne gjør akkurat hva de ville med meg, og ingen ville bry seg. For hvem kunne bry seg? Ingen visste hvor jeg var.

Mobilen min!!, hvorfor hadde jeg ikke tenkt på det før?

Jeg stormet inn på rommet og lette etter klærne mine, men de var ingensteds å finne. Jeg slo oppgitt ut med armene da en skikkelse kremtet bak meg.

"Ser du etter denne?", jeg snudde meg og der stod han. Verdens verste mann. Med mobilen MIN i hånden.

Jeg vurderte å kaste meg over han for å få tak i den, men så så jeg ned på musklene hans. Ingen tvil om at det ville være jeg som kom til å tape den fighten, så jeg nøyde meg med å geipe til han og masjerte ut for å gjøre ferdig trappen.

Heldigvis fulgte han ikke etter meg og jeg fikk gjøre oppgaven min i fred. Jeg som alltid hadde trodd at folk ble kidnappet for å bli brukt som sexslaver, ikke hushjelper... Men så var jo ikke denne kidnappelsen planlagt heller, det hadde bare skjedd med et uhell.