The badboy

Kapittel 46: Ringen

Jeg løp ut i skogen, den samme skogen som jeg hadde løpt i den gangen for 2 år siden. Uten engang å tenke på det havnet jeg på den samme stien som den gangen. Steinen jeg hadde gjemt ringen under stod der fortsatt. Jeg gikk sakte mot den og begynte å grave. Neglene mine ble fulle av møkk og den ene knakk, men jeg brydde meg ikke. Jeg fortsatte å grave helt til jeg fant et lite tøystykke. Silkestoffet kjentes mykt under fingertuppene mine, og jeg surret det forsiktig opp.

Ringen.

Jeg dumpet utmattet ned på bakken. Ringen som hadde hjulpet meg med å begrave sorgen forrige gang hadde jeg gravd opp igjen. Jeg hadde gravd opp igjen sorgen. Jeg hadde utsatt meg selv for den samme smerten som jeg hadde følt forrige gang. Jeg visste det dypt inne forrige gang også, han hadde bare brukt meg. Men nå som han stod foran meg igjen hadde jeg helt glemt hva han gjorde forrige gang, jeg hadde vært blindt forelsket.

Jeg hadde stolt blindt på han, vært overlykkelig over at han var tilbake. Jeg tørket en tåre som hadde rent nedover kinnet mitt og satte ringen på fingeren. Det var galt av meg å begrave den, jeg burde ha brukt den som en påminnelse om hva han hadde gjort mot meg.

Jeg studerte fingeren min nøye og så ringen glitre like pent som for 2 år siden. Den hadde ikke mistet glansen sin, hvorfor skulle jeg? Jeg kunne ikke la en enkelt gutt ødelegge livet mitt.

"I'm not going to be one of those pathetic girls, whose world stops spinning because of some guy"

Jeg måtte smile litt ved Elena Gilbert sitt utsagn. Hun hadde alltid vært et forbilde for meg, så sterk. Lille søte Elena Gilbert hadde aldri latt seg knuse av noen ting. Hun stod på og kjempet for det hun ville ha, og som Caroline sa:

"Whenever anyone tells me I can't do something, I prove them wrong"

Og det var akkurat det jeg skulle gjøre nå. Jeg skulle heve meg over Wren sine uærlig hensikter. Jeg skulle overse dem. Overse han. Han skulle ikke få den gleden av å se meg såret.

Jeg skulle gå videre.

***

"Andrea?", Kevin kom litt usikkert mot meg og satte seg ned ved siden av

Jeg kikket opp på han og jeg kunne se overraskelsen i øynene hans. Han rynket brynene og skakket på hodet.

"Går det bra?"

Jeg nikket. "Det går kjempe bra", jeg presset frem et smil

Jeg kunne se lettelsen i blikket hans idet han la armen sin forsiktig rundt skuldrene mine.

"Du skjønner det Andrea... Ikke alle..."

Jeg avbrøt han. "Skal du gi meg en leksjon om livet, virkelig?", jeg lo litt ved tanken. Kevin var langt ifra den rette til å fortelle meg noe som helst

Han rødmet litt og lo litt selv og. "Ok, jeg er kanskje ikke den rette til å gjøre det, men du skal vite det.. Jeg er her for deg"

"Jeg vet det Kevin, takk. Takk for at du er her for meg", jeg lente meg inntil brystet hans og kunne kjenne musklene stramme seg under skjorten hans

Han strøk meg litt klossete over ryggen og jeg måtte smile. Her satte store, sterke forbryter Kevin og trøstet en hjerteknust liten jentunge.

"Hva ler du hva?", spurte han forundret og kikket skrått ned på meg

"Av oss"

Kevin så humoren i det og lo han også.

"La oss gå tilbake", jeg reiste meg opp og tørket av litt barnåler

"Er du helt sikker?"

Jeg løftet hånden med ringen på og så på den en stund, før jeg lukket hånden. "Ja. Jeg er sikker. Og kevin?"

Han snudde seg mot meg igjen og så spørrende på meg.

"Jeg mente ikke det jeg sa. Om at jeg hater deg altså"

Han smilte. "Jeg vet"