The badboy

Kapittel 35: Avslørt

75 votes = ny del 💗

_______________

Det var ingen steder jeg kunne forestille meg hvor Simon kunne være. Bare ett. Guttene sitt hus. Jeg bestilte raskt en taxi og ga han adressen. Taxi sjåføren var en hyggelig mann i 50 årene, med lite hår på toppen. Han småpratet som de fleste taxi sjåfører pleide å gjøre, men ikke på en irriterende og gravende måte. Da vi bare var noen hundre meter fra huset til guttene, men samtidig ikke så det ba jeg taxi sjåføren om å stoppe.

"Jeg kan gå resten av veien", smilte jeg søtt til han

"Det vil ikke koste deg noe mer om jeg kjører deg helt frem", sa han for å være hyggelig

"Det er bare det at jeg vil overraske de som bor der skikkelig, og om jeg komme i taxi skjønner de det", det var jo sant...

"Greit", smilte mannen. "Det blir 248kr"

Jeg ga han raskt 250 og hoppet ut av bilen. "Takk!", smilte jeg og vinket litt til han da han kjørte

Da taxien var ute av syne snudde jeg meg mot huset. "På tide å redde fangene", mumlet jeg til meg seg

***

Jeg snek meg bortover veien i skogkanten, så de ikke skulle seg meg. Jeg kunne se den store bilen deres stå parkert utenfor, så jeg regnet med at guttene hadde kommet hjem

Stakkars Kevin... Han hadde jo hjulpet meg i å rømme, håper ikke guttene ga han altfor streng straff.

Jeg listet meg, stille som en mus, bort til vinduet og la øret inntil veggen. Jeg kunne høre noen stemmer snakke, men ikke hva de sa. Jeg gikk videre rundt huset og rett før jeg rundt et hjørne kunne jeg høre to stemmer. Jeg så meg forskrekket rundt etter et sted å gjemme meg og hoppet like så godt ned i søppelkassen like ved.

"Hvorfor lot du henne gå?", det hørtes ut som Will sin stemme, men sikker var jeg ikke

"Jeg har gjort så mye dumt mot henne, jeg ville prøve å gjøre det godt igjen", definitiv Kevin

"Men du vet hva jeg føler for henne.. Hvordan kunne du gjøre det mot meg?"

"Hvis det gjør en forskjell ga jeg henne telefonnummeret ditt, hun tror det er mitt, men jeg skrev ned ditt"

Oi.. Den hadde jeg ikke sett komme

"Hun kommer aldri til å ringe.. Vi kommer aldri til å se henne igjen", jeg kunne høre den triste klangen i Will sin stemme og følte meg dårlig ovenfor han

"Men å holde henne fanget er ikke den beste måten", jeg kunne høre han kom nærmere og nærmere søppelkassen jeg satt i. "Når man elsker noen så burde man sette dem fri, og om de virkelig elsker deg også kommer de tilbake", siterte Kevin

Jeg tyngde nervøst på leppa da lokket på søppelkassen plutselig ble åpnet og jeg så rett inn i Kevins øyne. Han så litt forskrekket ut, og Will måtte også ha merket det fordi han kom bort han også

"Hva er det?", spurte han og tittet nedi. "Andrea??"

"Eh... Hei?", sa jeg og reiste meg opp, jeg klatret ut av søppelkassen og stelte meg foran dem

"Hva gjør du her? Kevin sa jo han lot deg gå"

Jeg så på Kevin og så han flakke litt med blikket, som om han var nervøs. "han gjorde det", sa jeg og holdt blikket fortsatt festet på Kevin. "Men jeg kom tilbake, jeg kan ikke bare forlate Eliza og dem"

"Andrea, du kan ikke få i både pose og sekk. Hvis de andre guttene ser deg låser de deg inne på enecelle igjen, bare denne gangen slipper du ikke ut igjen"

"Det går bra, de vil aldri merke at jeg er her", sa jeg fort og begynte å gå raskt fra dem

Will grep armen min og dro meg inntil seg. "Ikke gå"

"Jeg må", sa jeg og var fullt klar over hvor nærme munnen min var hans. Jeg kunne kjenne de sterke armene hans rundt midjen min og den muskuløse kroppen som var ganske så presset mot meg

"La meg hjelpe deg. Så stikker vi sammen", han lente seg frem og kysset meg forsiktig. Det var et raskt og mykt kyss, og varte ikke særlig lenge

"Ok?", hvisket han, fremdeles helt nærme meg

"Ok", mumlet jeg tilbake, fremdeles påvirket av kysset hans