The badboy

Kapittel 32: Et monster

60 votes = ny del 💗

______________

Jeg tok tak hånden til Will og hoppet ut av bilen. Passet meg vel for å ikke snuble og tryne ut som forrige gang. Han holdt meg også igjen, han husket nok hva som skjedde forrige gang.

Jeg var på vei inn da Kevin stoppet meg. "Hva?", sa jeg irritert og så på han

De andre guttene hadde gått inn og han trakk meg bak bilen. "Vi må snakke", sa han bedende

"Hvorfor?"

"Jeg vet du er sur på meg, men har du sett hvor sur Will blir hver gang vi snakker sammen?"

"Hva har det med oss å gjøre?"

"Jeg...", han trakk meg litt nærmere seg. "Jeg vil ikke såre Will, men samtidig vil jeg ha deg"

Jeg vrei meg ut av grepet han. "Ikke rør meg. Du har ingen rett til å røre meg", jeg løp fra han og inn i huset.

Kevins synsvinkel:
Jeg sukket oppgitt. Hun hadde løpt fra meg, igjen. Jeg vet at jeg bare kunne klandre meg selv for hatet hun følte for meg, men jeg visste virkelig ikke hvordan jeg skulle kunne fortelle henne hva jeg følte. Ja, jeg hadde endelig fått sagt at jeg elsket henne, men det virket ikke som om hun trodde jeg kunne elske.

Hvis ikke det var kjærlighet jeg følte for Andrea, nei da fantes det ikke noe som het kjærlighet.

Jeg strøk meg tafatt over pannen. Jeg MÅTTE finne en måte å vinne henne på. Jeg kunne ikke se henne sammen med HAN. Det var uutholdelig.

Jeg åpnet døren til huset og gikk inn. Gjett hva som møtte meg? Jo, Andrea og Will. Tett sammen. Munn mot munn.

Hun hadde lagt armene rundt halsen hans og armene hans lå rundt hoften hennes. Jeg lukket øynene, men synet hadde allerede brent seg fast på netthinnen. Jeg hastet forbi dem, uten så mye som å se i deres retning, fordi jeg visste, at om jeg så ville den sykelige sjalusien rive meg i stykker.

Jeg hastet videre inn på rommet og satte meg ned ved skrivebordet. Alt Will hadde gjort for å få henne var så skrive et brev. Kanskje min sjanse var å gjøre det samme?

Kjære Andrea, nei, æsj

Kjære søte Andrea, enda verre

Til min elskede, klisjé

Til Andrea, altfor enkelt

Jeg krøllet sammen alle arkene og kastet dem i søpla. Hva var det jeg innbilte meg? Hun ville aldri elske meg. Hun vil ha en øm og omtenksom gutt, som Will. Ikke et monster... Som meg

***

Jeg halvveis løp, halvveis hoppet ned trappen til kjelleren. Jeg rev opp døren til enecellene og masjerte inn.

"Simon!"

Ikke noe svar

Jeg gikk bort til døren hans og åpnet luken. "Vil du komme ut?"

______________

Så hva syns dere om å se ting fra Kevins synsvinkel? Skjønner dere hvorfor han handler som han gjør? Team Will eller Kevin? 💗

Spørsmål & svar:
Til Andrea: Hvis du måtte gifte deg med en av guttene, hvem ville du valgt?
Kevin og Will: Meg.

Andrea: Jeg vet ikke... Simon kanskje? Jeg har kjent han hele livet, og føler meg trygg på han. Det er mer enn bare seksuell tiltrekning mellom oss, det er vennskap. Men jeg vet virkelig ikke, jeg har ingen SÅNNE følelser for han, men jeg er så usikker på Will og Kevin.

Til Kevin: Hvis du vil at Andrea skal like deg, eller kanskje elske deg må di være litt snill og kanskje litt romantisk og ikke en drittsekk hele tiden
Kevin: Jeg vet ikke... Jeg prøver hele tiden, men får det ikke til. Hver gang jeg prøver å gjøre noe bra, ender det dårlig