The badboy

Kapittel 10: Sykehuset

Vi tok bilen og kjørte etter de andre til sykehuset. For meg var dette veldig spennede siden jeg hadde aldri vært på et offentlig sykehus før, alltid når jeg skadet meg fikk mamma husdoktoren vår til å komme hjem til oss og undersøke meg. Snakk om rikmannsluksus.

Jeg hadde ikke tenkt på mamma i det hele tatt, men hun måtte være bekymret for meg, eller forresten, det er ikke sikkert, hun var jo aldri hjemme, det var ikke sikkert hun hadde oppdaget at jeg var borte engang.

Jeg begynte å tenke på alle de "der hjemme", selvom ikke hjemme var så langt unna sannsynligvis, men jeg savnet dem litt. Jeg savnet mamma, og jeg savnet tilogmed Simon. Dette var virkelig ille når jeg savnet Simon.

"Er vi fremme snart?", spurte jeg utålmodig og kikket ut av vinduet

Plutselig så bråstoppet bilen og Will snudde seg mot meg. "Plan endret"

"Hø? Hvorfor det?", spurte jeg forvirret

"Har du tenkt på at du kanskje er etterlyst?"

"Umm?"

"Folk kan kjenne deg igjen", hintet han til. "Du er liksom kidnappa din dust", himlet han med øynene

"Hvis jeg hadde vært etterlyst hadde mamma sporet mobilen min", svarte jeg enkelt, noe som også var sant

Det første hun hadde gjort da jeg fikk mobilen min var å putte inn en sender på den så hun kunne vite hvor jeg var til enhver tid.

"Mest sannsynlig jobber hun og merker ikke at jeg er borte engang. Vi skal ikke ha ferie sammen før om en måned eller noe", sa jeg. "Mamma har ikke tid til ferie, så jeg må sysselsette meg selv"

Will så mistenksomt på meg, men jeg sendte han et irritert blikk til svar. "Tenk om Lucas dør akkurat nå også sitter du her og har en idiotisk diskusjon med meg"

"Greit, vi drar", han startet bilen igjen og vi tøffet videre.

***

Da vi kom inn i rommet lå Lucas i sykesengen med de 3 andre guttene rundt seg. Han hadde en bandasje rundt skulderen, men ellers virket han fin

"Hei", smilte jeg og gikk bort til han

"Hva gjør du her?", sa han surt. "Hva gjør hun her?"

"Selvom du er sur fordi du ikke klarte å dukke for skuddet trenger du ikke ta det utover meg", kvitret jeg glad

Det ble en pinlig stillhet i rommet, og jeg visste at det var jeg som lagde den.

"Gjør det vondt?", sa jeg og pekte på armen

"Hva tror du", like gretten som alltid

"Neivel ok. Da går jeg da", sa jeg og reiste meg fort opp og løp ut av rommet før de rakk å protestere

Haha, nå skulle jeg hjem.

Jeg var på vei ut døren da en arm grep tak i og presset meg inntil veggen. "Sladrer du på oss er du død", sa Will sin varme stemme og pustet meg i fjeset

Jeg nikket redd og han slapp meg. Jeg tok meg til håndleddet der han hadde holdt, jeg begynte allerede å bli rød.

Betydde dette at jeg var fri? Jeg gikk sakte ut av sykehuset, usikker på om dette faktisk var sant. Jeg gikk inn på toget, men kom på at jeg ikke hadde billett. Dessuten lå mobilen min igjen hos gutta, så jeg hadde heller ikke bankkort, flott.

Jeg så konduktøren komme for å sjekke billettene og løp inn på doen, så han ikke skulle se meg. Da jeg var sikker på at kysten var klar gikk jeg ut og satte meg ved siden av en dame med rødt hår.

***

"Andrea, der er du jo. Huff jeg føler jeg ikke har sett deg på flere dager", lo hun og smilte til meg

Du har jo ikke det, tenkte jeg inni meg og gikk og fant neg et glass.

"Jeg tenkte... Har du lyst til å være med ut å spise i kveld?", spurte hun vennlig.

Hun var aldri vennlig så jeg var 100% sikker på at hun bare ville ha meg med for å vise frem til en eller annen kunde.

"Nei, jeg har planer", sa jeg avvisende og skulle til å gå ut døren igjen

"Med hvem?", spurte hun nysgjerrig

"Simon. Hade!"

"Men du liker ikke Simon engang", hørte jeg henne rope etter meg, men jeg var allerede ute av døren

Jaså, tenkte jeg. Så det har du fått med deg. Sikkert noe av det eneste du faktisk vet om meg