The badboy

Kapittel 50: Kidnappet, igjen

Kevin, Wren og en gutt til jeg ikke kjente stod og stirret hverandre hardt inn i øynene.

"Jeg sa, la henne være", gjentok Kevin

"Hvorfor bryr du deg? Du vet jeg allerede har vært nærmere henne enn du noengang kommer, jeg er ferdig med henne", himlet Wren

Den andre gutten sa ingenting, men hadde fått øye på meg. Han dultet litt bort i Wren og nikket mot meg.

"Jasså... Snakk om tilfeldighet, prinsessen din er jo her"

Kevin snudde seg brått og så fortvilet på meg. "Hva gjør du her?"

"Hva gjør DU her?", svarte jeg raskt

Han svarte ikke men snudde ryggen mot meg. "Gå Andrea, du bør ikke være her"

"Kom igjen, gjør som han sier", hvisket William i øret mitt. "Dette er ikke det beste stedet"

"Nei nei, ikke gå", sa gutten som stod ved siden av Wren. Han skyndte seg bort til meg og tok tak i armen min. "Alltid hyggelig å bli kjent med nye folk, jeg er Steven"

Jeg kjente kuldegysningene komme krypende og gåsehuden nuppe seg på armene. Jeg tok et steg tilbake, men Stevens tak rundt armen min hindret meg i å gå langt. Han trakk meg med tilbake mot Wren og tok frem en pistol.

"Ikke rør dere, ellers skyter jeg det søte lille hodet hennes av", han satte pistolen mot tinningen min og jeg blunket forvirret

Alt hadde skjedd så fort, jeg hadde ikke engang rukket å reagere før vi var på vei inn i en bil. Både William og Kevin stod igjen. William med er forundret uttrykk og Kevin med kjevene hardt bitt sammen.

Ingen av dem rørte seg, men jeg kunne se Kevin var centimeter fra å trekke pistolen. Jeg gispet inni meg og stirret på den sølvaktig tingen i beltet hans. En pistol. Kevin hadde en pistol. Jeg begynte psykisk å hyperventilere. Hadde han hatt det hele tiden? Tilogmed når han var sammen med meg?!

Steven lo litt og slapp armen min da vi var forsvart plassert i bilen. "Kjør", kommanderte han til Wren, mens han så på meg. "Velkommen til oss, søta", gliste han

***

Jeg turte ikke si noe. Dette var IKKE som den gangen da Will og dem hadde kidnappet meg. Da kjente jeg dem ikke, jeg visste ikke hva de var i stand til. Men Steven derimot, Kevin hadde sagt han var farlig. KEVIN hadde sagt det. Store, "skumle" Kevin.

Jeg gulpet.

Dessuten var det Wren. Min Wren. Den Wren jeg hadde stolt på. Den Wren jeg hadde vært glad i. Den Wren som hadde vært kjæresten min i flere år. Den Wren jeg hadde hatt mitt første kyss med. Den Wren jeg hadde gitt jomfrudommen min til. Den Wren.

Verken Steven eller Wren sa noe, men det virket som om de visste hvor de skulle. Jeg sukket et forsiktig sukk og stirret fraværende ut av vinduet, og lengtet etter at denne turen skulle være over snart.

***

Vi hadde kjørt i flere timer nå (trodde jeg), og vi hadde enda ikke kommet frem. Jeg kjente jeg måtte på do og knep beina sammen for å holde meg.

Vi kjørte enda et stykke til, fortsatt uten at noe sa noe. Jeg måtte bare mer og mer på do og klarte mest sannsynlig ikke holde meg mer... Snart.

"Er vi fremme snart?"

Steven snudde seg mot meg og så tomt på meg. "Snart", var alt han sa før han snudde seg fremover igjen

"Hva er snart?"

"Snart"

"Når snart!", jeg begynte å bli desperat, og det gjorde meg tøffere

Han så irritert på meg. "Hold kjeft, vi er der snart"

"JEG PISSER PÅ MEG! Og om dere ikke vil ha et vått sete bør dere stoppe"

Jeg kunne se Wren trekke på smilebåndet, men Steven bare glante surt på meg. "Stop bilen!", skrek han

Wren kjørte ut til kanten av veien og Steven nærmest bumpet meg ut døren. "Fort deg da"

Jeg så forvirret på han. "Her?"

"Ja", svarte han irritert

"Meeeen...", jeg så meg rundt, ingen biler i sikte, før jeg så tilbake på Steven. "Dere er jo her"

Han sendte meg et 'virkelig?' blikk og hoppet ut av bilen han og. Han tok tak i armen min og dro meg inn i skogen. "Her, tiss"

"Men...", jeg så skeptisk ned på bakken. "Tenk om murene biter meg i rumpa?!"

Jeg kunne høre en lyd unnslippe leppene hans, og det hørtes ut som et stønn. "Tiss, ellers får du holde deg resten av turen"

"Jeg klarer ikke"

"Vi putter deg i en plastikkpose, så blir det ikke bilen det går utover om du tisser på deg"

Jeg måtte le litt av bildet som poppet opp i hodet mitt, noe som gjorde tissetrangen enda sterkere.

Steven trippet utålmodig. "Tiss"

"Snu deg vekk", sa jeg og viftet med hånden

Steven himlet med øynene enda en gang, men gjorde som han fikk beskjed om. Jeg huket meg ned og gjorde meg raskt ferdig.

Steven stod enda med ryggen mot meg og jeg kikket skrått mot skogen, hva ville skje om jeg prøve å løpe ifra han? Ville ha merke det? Ville jeg klare det? Jeg flyttet meg sakte, men lydløst, bortover mot skogen, da jeg hadde kommet et lite stykke unna la jeg på sprang.

_____________________

Har det litt travelt i tiden fremover, så får ikke skrevet så mye, her er derfor et litt ekstra langt kapittel 💗💗

Spørsmål & svar:

Til Kevin og Andrea: Hvor flinke er dere egentlig i matte?
Andrea: 6 ofc! Mamma hadde knertet meg ellers

Kevin: *psssst*, matte er egentlig mitt beste fag, men ikke si noe til Andrea. Jeg liker privatundervisningen!

Andrea: Hvorfor hvisker du?

Kevin: Unnskyld, jeg er veldig dårlig i matte... Fint å ha en privatlærer

Andrea: Ser ut som om hjelpen min funker, du fikk faktisk 5+ på forrige prøve. Og ikke prøv å le det vekk! Det er kjempe bra

Til Kevin: Hva hadde du gjort hvis Wren kidnappet Andrea?
Wren: I just did

Kevin: Jeg skal finne den jævelen og... Og...

Wren: Og hva?

Kevin: Det vil du ikke vite...

Wren: Du kan ikke gjøre meg noe! Jeg har henne