The badboy

Kapittel 42: Pretty Cute

"Ok jeg har en gåte til deg", sa han og smilte lurt

Vi hadde akkurat gått av dansegulvet og gikk nå arm i arm på vei hjemover.

"Jaha?", spurte jeg nysgjerrig

"Hey you're pretty and I'm cute, together we'd be...?"

Jeg hevet et øyenbryn spørrende. Var det en gåte? For meg hørtes det mer ut som en pickupline.

"Hva da?"

"Pretty cute", hvisket han dro meg forsiktig nærmere. Han løftet haken min litt opp. "Er du ikke enig?", sa han og kikket ned på leppene mine

Jeg smeltet inn i blikket hans. Det samme blikket som hadde knust meg for 2 år siden. Gammel vane er vond å vende, er det ikke det de sier? Jeg svelget og lot han kysse meg. Først forsiktig, så ble kysset heftigere og jeg kjente sommerfuglene som svære elefanter som hadde party i magen min.

Etter en stund trakk jeg meg forsiktig vekk. Kunne jeg stole på han? Og som om han hadde lest tankene mine hvisket han.

"Jeg elsker deg Andrea, jeg har alltid elsket deg"

Jeg lukket øynene og bet meg på leppa, noe jeg alltid gjorde når jeg måtte samle meg eller tenke over noe viktig.

"Så hva sier du? Er vi sammen igjen?", han sa det veldig forsiktig, som om han var redd for å få kurven

Jeg svelget tungt. "Jeg,. Jeg mener... Jeg...", jeg pustet dypt inn. "Jeg skal tenke på det"

"Det er bedre enn blankt nei", smilte han optimistisk og slapp meg litt

Noen uker senere

"Andrea kjære!", mammas kvitrende stemme brøt inn i den deilig drømmen min om Channing Tatum, jeg gryntet litt og dro puten over hodet

"Andrea?", mamma stod i døren med en stekespaden i hånden. "Det er frokost kjære, skolen din sta...."

SKOLEN!! Jeg hoppet ut av sengen og dro på meg buksen og genseren jeg hadde lagt frem dagen før. Jeg hoppet rundt i rommet på ett bein, mens jeg lette etter den andre sokken.

Jeg kunne høre mamma fnise litt der hun stod og jeg bråstoppet og så mistenksomt på henne. "Det er vel ikke 1. April i dag?", sa jeg og snurpet munnen sammen

Hun begynte å gapskratte. "Det er høst vennen, langt ifra april. Men du har god tid, jeg kan kjøre deg"

Jeg himlet med øynene, mammas sans for humor var ikke direkte lik min. I det minste snakket vi og kommuniserte med hverandre igjen. Etter at jeg hadde sagt ja til Wren hadde mamma blitt sjeleglad og vi hadde gradvis bygget opp forholdet vårt. Nå kom hun tilogmed til meg om hun hadde problemer, og jeg gjorde det samme. Det var deilig å ha en mamma som faktisk brydde seg igjen...

Jeg fulgte etter henne ned trappen og kunne kjenne den deilige pannekakelukten helt fra toppen av trappen. Jeg raste ned og skled bortover gulvet, noe som hadde blitt en vane. Wren satt på en av kjøkkenstolene og knasket på en pannekake. Da han så meg lyste han og kysset meg lett på kinnet da jeg satte meg ved siden av han

"Hei søta", hvisket han i øret mitt og la en arm rundt livet mitt

"Hei handsome", hvisket jeg tilbake og lente meg inntil han

Mamma aw'et og jeg himlet med øynene. "Mamma, du er gammel. Bare ikke, ok?"

Hun fniste litt, som en tenåringsjente, men fortsatte å steke pannekaker i stillhet.

"Så... Gleder du deg til skolen?", smilte Wren svakt

"Eh... La meg tenke på det... NEI", jeg studerte pannekaken som lå på tallerkenen min og vurderte hvilken vei jeg skulle rulle den. Skulle jeg rulle den så pølsa lå sidelengs eller oppover? Huff huff.., vanskelig valg. Jeg slikket meg rundt munnen og bestemte meg for å rulle den så den lå oppover, siden da slapp jeg å snu tallerkenen for å spise den.

Da vi var ferdige kjørte mamma oss til skolen og jeg kunne kjenne motet mitt sank og sank. 3. Klasse. Dette var kjipt. Jeg så den kjente grå skolebygningen komme til syne og skled ut av bilen noe vemodig. Enda et år med dritt. Jeg kikket skrått bort på Wren som smilte oppmuntrende til meg, jeg hadde jo iallfall han.

Vi gikk inn døråpningen og jeg så Simon sin kjente skikkelse stå med ryggen til meg. Han hadde hånden rundt hun Camille jenta, de var visst fortsatt sammen. Jeg hadde jo egentlig tenkt til å spørre han ut om hvor han hadde vært, men han hadde dratt på en jordomseiling bare noen dager etter, så jeg hadde aldri fått tid til det.

Det minnet meg forresten om at jeg skulle spørre Wren om vet Steven var. Jeg hadde aldri fått en ordentlig svar på det heller, jeg skulle til å snu meg for å spørre da jeg hørte en kjent stemme si:

"Grumpy?"

__________________

Ooooooo, hvem er dette? 😏😏 noen som husker? 😂

Btw hvilken vei ruller dere pannekaka? Hahaha 😋

Spørsmål & svar:

Til Wren: Har du falt for Andrea!? 

Wren: Jeg sluttet aldri å elske henne

Kevin: BUUUULLSHIT, det der stinker av løgn

Wren: Hvorfor? Du vet jo selv hvor enkelt det er å falle for henne

Kevin: ...ehe...

Til Will og Kevin: Hvordan kan dere bevise at dere virkelig ELSKER Andrea? Og hvordan skulle dere vite om hvem hun elsker? Og hva er dere villig til å gjøre for hennes kjærlighet?

Will: Jeg ville vist det ved å fortelle henne hvor høyt jeg elsker henne og hva hun betyr for meg hver eneste dag til jeg dør.

Kevin: Hun burde vite det?

Camille: Omg, dere gutter er så uromantiske!!

Will: Jeg håper jo hun elsker meg.. Men om hun ikke gjør det skal jeg godta det og ikke gjør drastiske ting.. som visse andre *kremt*

Kevin: EY, gjør det litt mindre obvious hvem du hinter til

Will: Jeg gjør hva som helst for henne. Som Bruno Mars sier; 

"I'd catch a grenade for you

Throw my hand on a blade for you

I'd jump in front of a train for you

You know I'd do anything for you

Oh, I would go through all this pain

Take a bullet straight through my brain

Yes, I would die for you, baby"

Er det ikke det de sier: Bruno Mars synger om alt jenter vil høre, mens Taylor Swift synger om alt de vil si? Jeg er ganske enig i det

Kevin: For å få Andrea, hva ville jeg gjøre? H