Masoldoros Arv

Masoldoros arv del 8

                        Kapittel 11: et lite drag

Etter William og Gregor hadde drukket teen sin, så pakket de alt sammen i en sekk og dro fra den lille nedslitte hytten. Lurifax satt oppi sekken til Gregor og nytet solen mens de gikk. Det var veldig varmt ute og William ble tørst veldig fort. "Vi skal bare gjennom en liten landsby først."- sa Gregor mens de gikk. "Vi kan sikkert ta en tur innom puben."
William tenkte at han måtte sikkert gå veldig langt for å komme til landsbyen fordi det eneste han så var et gressfyllt land. Etter vert som de gikk, begynte William å skimte en liten landsby i det fjerne. William så på Gregor. Han hadde stoppet for å lete etter noe i sekken. Han trakk fram en liten pipe og noe tørkede blad.

"Røyker du?"-spurte Gregor. "Nei jeg pleier å holde meg unna det."-svarte William. Gregor stakk noen blader i pipen. "Hvordan skal du tenne på da? Vi har jo ikke noe fyrstikker eller lightere!"- sa William. "Hva er en lighter?"- spurte Gregor. "Det er en moderne oppfinnelse som kan tenne på noe"- svarte William.
"Javel. Uansett har jeg mine egne metoder for å tenne på noe!"- svarte Gregor med et smil. Han tok fram høyre hånde sin og begynte å sveive med hånden over gresset. Plutselig så William at det kom et lite gnist på bladene og til slutt ble det flammer. William kunne ikke tro sine egne øyner. Det kom flammer fra Gregor sin hånd! Gregor tok et tungt drag og blåste ut masse røyk.

"Sikker på at du ikke vil ta et lite drag?"- spurte Gregor. "Jeg burde vel egentlig holde meg unna sånt, men et drag kan vel ikke skade."- sa William veldig usikker. Gregor gav pipen til William. Han stirret på den. Til slutt tok han et stort drag han og. Med en gang han tok å sugde inn røyken, kjentes det ut som at halsen hans var i flammer. William hostet og harket noe fælt. Øynene hans tåret opp. "Litt for sterkt for deg, eller?"- sa Gregor mens han lo. "Aldri igjen!"- sa William med en kjempe hes stemme. William gav tilbake pipen. "Det der er det mest forferdelige jeg har prøvd i hele mitt liv!"- sa William mens han lo litt selv.  De fortsatte å gå videre mot den lille landsbyen. Jo nærmere de kom, jo mer støy begynte de å høre.

Etter litt kom de fram til landsbyen. William så gamle slitte hus i gatene. Det så ut som en gate fra 1500 tallet. Det var som om de hadde reist tilbake i tid. William så på skapningene i landsbyen som han først trodde var mennesker, men det var de slettes ikke. Den ene skapningen var en tykk liten mann med masse skjegg og et temmelig stygt fjes. Han hadde små Horn over ørene og så litt ut som djevelen selv. Mannen drev å snakket et fremmed språk som William hadde aldri hørt før. Gregor var ikke så temmelig høy selv, men i forhold til disse skapningene var han en kjempe. Skapningen begynte å stirre på William og Gregor jo lengre de kom inn i landsbyen. Plutselig ropte en av dem: " aivolvador iknà mennaskarata!?"
"Ikna menneskarata i paknôlô!"- svarte Gregor tilbake. "Forstår du hva de sier??"- spurte Gregor temmelig frustrert. "Etter å ha vært her i hundre år så har jeg lært meg språket ganske bra"- svarte Gregor.
"Hvordan er han så gammel?"- tenkte William. De gikk lengre inn i landsbyen helt til de fant en bar.