Masoldoros Arv

Masoldoros arv del 19

           Kapittel 22: Hat

"William nå må du våkne! Vi har ingen tid å miste!"

William gryntet, før han reiste seg opp med halvåpne øyner. Han var utrolig trøtt. Han hadde nesten ikke fått sove etter hendelsen den natten. Han var redd for hva som kom til å skje. Han begynte å bli ond selv. Mørket ville ikke bare ta over Masoldoro. Det ville også ta over han. William fikk frysninger av å tenke på det.

"Før vi reiser, må jeg samle en del av Masoldoro for å fortelle om at de må være forberedt. Jeg trenger ikke å samle alle. Ryktet sprer seg som en skogbrann."- sa Gregor, mens han pakket tingene sine.

"Ok."-svarte William med en trøtt stemme. Han reiste seg sakte opp fra sengen. Han fant klærne han fikk fra Gregor og kledde på seg. Han tok også på seg kappen. Men det var noen rart med den. Kappen hadde ikke samme varme som i går.
"Hvorfor er ikke kappen like varm som dem var i går?"-spurte William. "Man må først kaste en trylleformel over den!"-svarte Gregor.

William hadde mange spørsmål. Han tenkte å tenkte hele tiden. Han var fortsatt i sjokk over at han hadde havnet i Masoldoro. Hele sitt, har han trodd at sånne ting ikke var ekte. Han hadde et siste spørsmål han måtte få svar på. Det var også kanskje det viktigste.

"Gregor. Hvor lang tid tar det før mørket får alle kreftene?"- spurte William bekymringsfullt.

"Mørket består av all hatet du har kjent på i hele ditt liv. Jo mer hat, jo kortere tid tar det før mørket får alle sine krefter." Sukket Gregor.

"William du må forstå dette. Det kommer til å bli en stor krig. Folk vil dø. Det er mulig at jeg også kommer til å dø. Men du kan ikke dø. Da er vi fortapte. Mørket vil ha deg på demmers side. De frister deg med vold og elendighet."

William var helt forskrekket inni seg, men han holdt et alvorlig fjes.

"Vi kommer heller ikke til å ha så mange magiske krefter lengre. Magien kommer til å visne bort fra Masoldoro. Vi må da få behov for våpener. Og vi må dra til fots, opp på fjellene. Det kommer til å bli slitsomt og hardt. Blod kommer til å bli tapt. Forstår du dette, William?"

William gulpet. Han kjente svette renne ned langs halsen. " Ja. Jeg forstår."- svarte William nervøst.

"Det er veldig bra. Kom vi må dra. Vi tar med oss mat fra kafeen i nærheten."-svarte Gregor.
Det var bra, for nå var William skrubbsulten. Han kjente det i magen. Begge to, tok tingene sine og gikk ut av rommet. Gregor snudde seg og tok frem nøkkelen. Så stengte han døren og begge gikk ned den lille trappen. De var nå i resepsjonen. Trolldamen glodde på dem med et kaldt blikk. "Håper dere hadde det fint på mors vertshus."- sa hun med en monoton stemme.

"Vi beklager så dypt for det som skjedde i natt."-svarte Gregor. "Her, du fortjener dette." Gregor tok frem en pose med mynter. Gullet fra myntene skinte. Gregor droppet den lille posen på disken. Det lagde en høy klirre lyd. Trolldamen måpte før hun gjorde et gledesrop! "TUSEN TAKK DERES MAJESTET!" Trollet var så begeistret. Hun hoppet opp og ned, mens flettene hennes fløy rundt. "Vær så snill, bare kall meg Gregor."- sa han med et smil.