Masoldoros Arv

Masoldoros arv del 22

Kapittel 25: Et slott i det fjerne

"HVORDAN KLARTE DE Å RØMME?!"-skrek Ivanoe til vaktene!

Mens William, Gregor, Felicia, og Lurifax var på vei til det første fjell, drev Ivanoe og pønsket på hvordan han skulle drepe dem. Han var rasende. Ivanoe travet frem og tilbake på det harde steingulvet. Øynene hans ble rødere og rødere.
"HVORDAN KUNNE DERE VÆRE SÅ DUMME, SOM LOT DEM RØMME! DERE NYTTER JO TIL INGENTING!!". Vaktene sa ingenting, mens Ivanoe skrek og ropte. De sto der med et kaldt blikk.

Plutselig hørte Ivanoe noen skvulpete lyder. Det hørtes ut som noe veldig slimete. Lydene ble mer og mer intense. Han visste akkurat hva det var. Ivanoe løpte helt til andre siden av den mørke salen. Han løpte bort til noe som så ut som en stor sølv skål som lå på et podium. Han så inni sølvskålen. Der lå det noe svart og veldig slimete som beveget seg sakte rundt i bollen. Det var levende. Skapningen bevegde seg så masse, at skålen begynte å riste. Plutselig begynte det å vokse seg større. Ivanoe så forbauset ut. Plutselig smilte han et ondt smil.

"Herre......du blir sterkere!"- ropte Ivanoe. Tingen ble større og større og lydene ble kraftigere og kraftigere! Plutselig bevegde tingen seg sakte, men sikkert ut av skålen og det onde smilet til Ivanoe vokste seg større. Skålen ramlet ned på gulvet og det gjorde skapningen også. Salen begynte å bli mørkere, en det den var. Vaktene stirret på den ekle slimete skapningen som beveget seg sakte på gulvet. Noe som så ut som øyer, begynte å vises på den slimete skapningen.

Ivanoe nistirret på skapningen og plutselig slapp han et intenst latterbrøl! Det gjallet i hele salen og plutselig begynte vaktene også å le en ond latter! Skapningen begynte å vokse seg større og større og før man rakk å si noe, så var skapningen på størrelse som et menneske. Skapningen begynte å gro armer og ben, og et hode begynte å ta form. Det rant svart ekkel guffe ned fra kroppen og det luktet helt grusomt. Øynene til skapningen var blodrøde som Ivanoe sine, og plutselig dukket det opp en diger munn på fjeset til skapningen. Munnen var diger og tennene kunne ingen tannlege i hele verden fikse. Han stakk ut den digre og lange tungen sin, mens skapningen ga frem et høyt brøl. Hele salen ristet. Skapningen kikket på hånden sin og bevegde på den. Han tok forsiktig på fjeset sitt.

"SNART SKAL VI HERSKE OVER MASOLDORO! SAMMEN!!"- ropte Ivanoe gledesfullt. Plutselig snudde skapningen seg mot Ivanoe og glodde på han.
"Hva mener du med vi?"-spurte skapningen med en rolig, men forvrengt stemme. Ivanoe sitt fjes gikk fra et ondt smil, til et forvirret og redd fjes.

"Eh...jeg trodde vi skulle herske over Masoldoro sammen?"- sa han skjelvende.
"Du? Du er bare en svak liten tosk! Jeg trenger ikke noen som deg til å herske over Masoldoro,"- sa skapningen sint, "Nå som jeg snart har fått all min kraft, kommer jeg ikke til å trenge deg!"

Ivanoe ble rasende etter det skapningen hadde sagt. "DET VAR JEG SOM PLANLA DETTE! DET VAR JEG SOM GJORDE SÅNN AT DU KOM TIL LIVE!"- skrek han til skapningen!

"Vel, det setter jeg pris på. MEN NÅ TRENGER JEG DEG IKKE MER. ER DET FORSTÅTT!?"- skrek skapningen. Plutselig tok han frem den slimete hånden sin og tok den rundt halsen på Ivanoe. Han løftet opp Ivanoe etter halsen, mens Ivanoe prøvde å kjempe imot. Han ristet og sparket, mens rare lyder kom fra munnen hans!
"JEG KOMMER TIL Å HERSKE OVER MASOLDORO!! JEG SKAL DREPE DEM ALLE OG SÅ LAGE ET IMPERIUM AV DET ONDE SLAG!"- skrek skapningen! Han løftet Ivanoe lengere opp og Ivanoe fortsatte å sparke og protestere. Ivanoe følte seg svimmel. Tårer rant ned fra de tre øynene hans. Han var nesten livløs. "Hadet, min venn!"- sa Skapningen forsiktig. Han stirret rett inn i øynene til Ivanoe. Så hvisket han: "Hashnakh myrdoloto.". Plutselig var det som om alt liv ble sugd ut av Ivanoe. Øynene hans gikk fra en blodrød farge til grå. Vaktene gispet. Skapningen slapp Ivanoe ned på bakken.

En av vaktene falt ned på sine knær og begynte å gråte høyt.
"STILLE!"- skrek skapningen til vakten. "FRA NÅ AV ADLYDER DERE MEG. JEG ER DERES GUD!!"- skrek han på Masoldorisk! Det ble stille en liten stund. Vaktene tok Ivanoe sin død tragisk. De hadde ikke lyst til å adlyde mørket. De ville bare adlyde Ivanoe.
Plutselig skrek den ene vakten og alle vaktene begynte å løpe mot mørket med alle slags våpener. De skrek og ropte og det dundret i hele salen! Mørket så på vaktene med et ondt smil. Mørket visste hvor sterk han var og at vaktene hadde ingen sjans mot ham. Plutselig tok mørket frem sin høyre hånd og slo noen av vaktene samtidig. Slaget var så kraftig at de fløy til andre side av salen. Men vaktene fortsatte å kjempe, til tross for det de så. Men vaktene hadde ingen sjanse. Hver av dem, en etter en ble drept av mørket. Mørket vokste seg større og større for hver og en av vaktene som ble drept. Til slutt lå alle likene strødd om kring rundt hele salen. Mørket gikk forbi alle de døde vaktene. Slottet var blitt til et blodbad.

"Jeg er sterk," tenkte mørket, "men ikke sterk nok!"