Masoldoros Arv

Masoldoros arv del 21

                        Kapittel 24: Felicia Lux

"Er det noe?"-spurte Felicia.
"vi trenger en som er god til å skyte med pil og bue."- svarte Gregor. Felicia så morsk ut. Det hvite lange håret hennes flagret med den kraftige vinden. William stirret på henne. Hun var veldig vakker syntes William. Han klarte ikke å la være å stirre på henne. Felicia begynte vel å få en mistanke om at William stirret på henne, men hun sa ingenting.

"Jeg vet dette er veldig skummelt. Og ja, det er en sjanse for at du kan dø."-

"Jeg er fullstendig klar over dette. Og jeg er villig til å miste hver eneste dråpe blod for å redde Masoldoro!"- sa hun bestem. "Jeg visste at du var rette personen å spørre."- sa Gregor rolig. Felicia så bort mot William. "Hvem er han?"-spurte hun. "Dette er William! Tippoldebarnet mitt. Det var han som drakk eliksiren."- svarte Gregor. Fjeset til Felicia gikk fra å være morskt til et surt grinete fjes.

"ER DU DUM?! HVORFOR DRAKK DU DEN?! "- ropte hun! Felicia sine øyner ble plutselig helt hvite. Hun så rasende ut. Plutselig ble fjeset hennes gradvis mer og mer deformert. Det så ut som om hun ble eldre og eldre. Hun begynte faktisk å ligne på vaktene. Hun gikk fra å være en vakker ung kvinne til en stygg og fæl heks-aktig skapning. William ble skremt av det forferdelige synet. Han fikk frysninger langt nedover nakken. Han skalv.

"William var ikke klar over at eliksiren var ond! Ivanoe plantet den på baren! William visste ikke om Masoldoro før noen dager siden!"- brølte Gregor tilbake. "Åja."- sa Felicia og hun ble normal og vakker igjen.

"Unnskyld for at du måtte se det, William," sa Felicia med en trist og skamfull stemme. "Når jeg blir sint så blir jeg til en stygg gammel heks. En slem, ond heks kastet en forbannelse over meg. Det var min egen mor."

Hun begynte å felle tårer. Nå begynte hun å gråte. Hun hulket. Gregor tok tak i Felicia og ga hun en varm klem. "Så, så Felicia. Alt går helt fint." De klemte hverandre en god stund. Så sa Gregor: "Vi skal komme oss gjennom dette! Vi skal beseire mørket, sammen!" Alle tre så på hverandre bestemt.

"Det er nå eventyret starter. Det første fjell vi drar til blir fjellet Kriili." Gregor pekte på det digre fjellet som sto foran dem. Det var veldig høyt. William håpte på at de kom til å bruke sveve formelen for ikke tale om at han skulle gå så langt (han ville vertfall ikke gå så langt). Han var alt for lat til det. På fritiden, satt han bare på rommet sitt og spiste de mest usunne tingene som fantes, mens han leste og så på filmer. Han hadde vel masse snacks i huset på grunn av faren sin. Faren var en tykk kort mann med hvit, kort hår og en liten bart. Han pleide alltid å ha på seg en dress for å "sjarmere", men egentlig så han bare ut som en fjomp. Tennene hans var ganske stygge også. De var gule og ånden hans stanket tunfisk.

William var glad i faren sin, men noen ganger kunne faren være en ganske stor idiot. En gang tok faren en av bøkene til William og rev den opp fordi de hadde kranglet (det var yndlingsboken hans).

William, Gregor, Felicia og Lurifax begynte den lange reisen. Om de kom helskinnet igjen var umulig å svare på, men villig til å redde Masoldoro uansett hva, var de.