Kaos, Krig, Kjærlighet

3 | Amon

L u k e

Gutten foran meg unngår blikket mitt. Jeg kan nesten merke dødeligheten hans herfra, føle blodet som strømmer i årene og følelsene i tankene hans. Det er vanskeligere ute, når så mange andre forstyrrer, men nå som jeg er nærmere er det åpenbart at han er menneskelig.

Han ser ikke på meg fordi han vet at jeg kan manipulere ham. Hvis jeg hadde prøvd, kunne jeg sikkert ha fått fyren til å drikke teen, eller til å fortelle meg hva han er, eller til å fortelle meg hans dypeste tanker. Jeg kunne bare spurt, og ordene ville trillet ut av ham.

Jeg liker det ikke. Mest sannsynlig fordi jeg er en Engel, og å bruke folk på den måten bare virker feil - men Engler gjør det hele tiden. De ser på mennesker som mindreverdige, som barn vi er nødt til å barnepasse bare fordi tradisjonene våre sier det. Jeg har aldri likt den tankegangen, og aldri likt å bruke kreftene mine på folk heller. Jeg sier det ikke til gutten foran meg, men jeg kommer aldri til å be ham svare på noe. Jeg er redd for å tvinge ham, redd for å manipulere ham. Måten han unngår meg gir meg et stikk av dårlig samvittighet, men jeg sier ikke noe på det. Det er sikkert den beste måten - det er ikke sånn at bare fordi jeg ikke vil gjøre det, kommer det ikke til å skje. Jeg kan ikke kontrollere det.

"Hva gjør du her?" Spør han meg igjen. Han virker lei av meg, som om han vurderer å gå. Samtidig virker han også redd, hvilket gjør det åpenbart at han skjuler noe.

Jeg sender ham et smil. "Jeg lager te."

Han himler med øynene og virker som om han helst vil ha meg ut. Han ser fortsatt ikke på meg, enda jeg merker at han strever. Jeg skulle ønske jeg kunne stoppe det, men jeg bruker kreftene mine på ham. Han må kjempe for å ikke møte blikket mitt, jeg kan se blodårene i halsen og musklene i kjeven. Han tror jeg gjør det med vilje. Han har ingen anelse om at jeg strever like mye som han med å stoppe det.

"Okay, dette har vært koselig og sånn, men jeg foretrekker å ikke ha Engler på kjøkkenet mitt når jeg ikke er hjemme," mumler han til slutt. Fremdeles med blikket i gulvet. Skyldfølelsen velter opp i meg. "Hvordan kom du deg i det hele tatt inn?"

"Jeg har mine metoder."

Jeg spurte vaktmesteren.

Han sukker, før blikket møter mitt. Jeg kan føle kraften min rette seg mot ham, men han flytter ikke en mine.

"Du kalte meg Engel," sier jeg, i stedet for å stille ham spørsmål. Hvis jeg fortsetter på denne måten, vil ikke kraften min påvirke ham. Det er det eneste jeg kan gjøre for å holde en normal samtale: ingen spørsmål. Han kommer til å svare på dem, og jeg liker ikke tanken på det. Hvordan kan Engler påstå at vi er så mye bedre enn Demoner, når vi manipulerer og bruker mennesker like mye?

"Så? Det er det du er," sier gutten. Blikket hans er fremdeles på meg. Jeg fristes til å be ham se bort. Han gjør det bare vanskeligere for seg selv, men er åpenbart for stolt til å innrømme at jeg påvirker ham.

Jeg rynker pannen igjen. "Dødelige skal ikke vite om oss," sier jeg, og unngår spørsmål. Jeg lurer på om han legger merke til det. Mest sannsynlig tror han jeg bruker en eller annen utpressingsmetode.

Gutten trekker på skuldrene. "Familien min var veldig kristen," er alt han sier. Som om han vet alt dette bare av sagnene menneskene forteller om oss.

Jeg legger merke til at han bruker ordet 'var'. Det må bety noe - har han mistet kontakten med dem? Kanskje han mener før han flyttet. Kanskje han bare er dårlig i grammatikk.

"Okay, takk for denne fine praten, men nå må jeg nesten be deg gå, Engel."

"Luke."

"Huh?"