11 | Engler kan ikke lyve

317 38 42
                                    

A s h t o n

Det varer i to sekunder. Jeg vet ikke om det er noen gode to sekunder en gang, eller hva som egentlig går igjennom hodet mitt. Jeg kan nesten sverge på at hånden hans er på kinnet mitt idet jeg lener meg vekk og han gjør det samme. Brått blir centimetere lagt mellom oss, helt til vi sitter nærmest en halvmeter fra hverandre i rent sjokk.

"Hva... Hva skjedde nå?" Mumler Luke, og stemmen er skjelven. Blikket hans hviler på meg, men ikke direkte i øynene mine. Det er åpenbart at gutten ikke tør å møte blikket mitt lenger.

Hva skjedde?

Jeg kysset nettopp Luke.
En Engel.
En gutt.

"Hva faen?" Velter det ut av meg, og i et øyeblikk har jeg panikk. Herregud, jeg kysset ham. Hva tenkte jeg med? Hva slags idioti ga med den idéen?

Luke ser livredd ut, og jeg antar jeg ser omtrent ut som han gjør. Dessuten er håret hans helt rufsete, og jeg kommer på at det antakelig er fordi jeg muligens løp fingrene igjennom det.

"Jeg er ikke homofil," sier Luke, nesten mere til seg selv enn til meg. Stemmen hans knekker en smule ved ordet homofil.

"Ikke faen om jeg er det heller," skyter jeg inn, men stemmen skjelver fremdeles.

Han stirrer på meg, og jeg på ham, og i et øyeblikk frister det meg å hoppe ut av vinduet. Jeg har ikke peiling på hvorfor jeg gjorde det jeg nettopp gjorde, men enda værre er det at jeg vil gjøre det igjen.

"Okay, okay, okay," sier jeg mellom raske pust, som for å roe meg selv ned. Jeg kan ikke si det funker. "Ingen av oss er... homofile... Ikke sant? Så vi bare... Vi bare glemmer at dette skjedde, deal?"

Jeg tror jeg aldri har løyet så heftig i hele mitt liv. Som om jeg kan glemme dette. Som om jeg i det hele tatt vil -

Jeg avbryter tanken før jeg i det hele tatt har tenkt den ferdig. Ærlig talt, jeg må være bakfull, eller bare en tvers igjennom tulling. Jeg var vært en tulling rundt Luke fra dag én, tilbudt ham å sove her og laget Engelen te, men dette, det er å overgå meg selv.

Luke stirrer på leppene mine, og jeg er sekunder fra å be ham slutte. Han nøler, før han nikker. "Deal. Vi bare... Glemmer at det skjedde."

Jeg nikker. Han nikker. Den lille bevegelsen får håret til å rufse seg enda mer, noe som minner meg på at jeg definitivt løp fingrene igjennom det for et øyeblikk siden. Jeg kan fremdeles merke følelsen prikke i fingrene mine.

Men selv det at jeg nettopp kysset Luke Hemmings, er ikke det som skremmer meg mest en gang. Selv hvor idiotisk jeg nettopp har oppført meg, er det ingenting imot tankene mine nå. Jeg kan fremdeles føle håret hans mellom fingrene, og jeg savner det. Jeg vet ikke hvorfor jeg savner det. Jeg har aldri følt dette før, ikke så mye, ikke så brått.

Selvfølgelig har jeg kysset noen før, jeg er atten. Forskjellen er at de var jenter, og jeg ikke brydde meg om dem. Jeg bryr meg om Luke. Jeg trodde ikke jeg gjorde det, men innså da han fortalte meg at oppdraget hans, Max, må være den Demonen jeg støtte på, at jeg var livredd for at noe skulle skje med Engelen. Det er likevel en grense mellom å ikke ville at noen skal dø og å ville kysse dem. En stor grense. Jeg har ingen anelse når jeg krysset over.

Luke stirrer fremdeles på meg. Han ser nesten redd ut, og den svake fargen i ansiktet hans får tankene til å fyke igjennom hodet på meg.

Han er en Engel. Det må være derfor. Dødelige er svake for Engler, er de ikke? Det ville forklart hele denne situasjonen og gjort den mye lettere å forstå. Det ville gitt mening. Det må være derfor, for det kan ikke ha vært meg.

Kaos, Krig, KjærlighetWhere stories live. Discover now