25 | Du hadde meg

178 22 14
                                    

L u k e

Da jeg omsider blir sendt ned igjen, begynner tankene endelig å klarne litt, enda biter fremdeles ikke henger sammen. Jeg prøver å sette dem på plass, men fornuften krangler fremdeles med seg selv.

Jeg har lyst til å tro på Ashton, men det er så mye som ikke gir mening. Skikkelsen jeg så bak ham, hvis det i det hele tatt var noen, lignet en Demon. Men hvis Caige også er en, hvorfor ville en Demon ha hjulpet Ashton med å rømme? Jeg vil at det skal gi mening, men ingenting med det virker logisk.

Men det er ingenting som forvirrer meg mer enn Ashton selv. Alle ordene han fortalte meg kommer strømmende tilbake til meg, og nå som jeg igjen er alene, begynner jeg å lure på om han kan ha ment dem. Sa han det for å få vaktene til å la meg gå, eller er det sant som Caige sier, at Ashton ikke er annet enn en Vingeløs?

Vandrende rundt på måfå tenker jeg likevel mindre og mindre over hvilken side Ashton står på. Det er idiotisk av meg å savne ham uten å en gang vite om jeg kan stole på ham, men jeg lengter likevel etter øyeblikkene før jeg fant ut av noe som helst, da han bare var Ashton og jeg bare var Luke.

Jeg aner ikke hvor jeg skal gå. Jeg befinner meg igjen i den dødelige verden, men overalt ser jeg bare Ashton. Jeg vimser rundt på samme måte som jeg gjorde den første dagen jeg var nede, og det stikker i øynene hver gang jeg får øye på et sted der Ashton har vært. For utmattet til å begynne å oppsøke oppdraget mitt, finner jeg meg selv desperat etter søvn. Alt jeg vil er å begrave meg i en myk seng og glemme alt som heter Ashton, oppdrag, engler og demoner. For første gang i mitt liv skulle jeg ønske jeg bare var dødelig.

Jeg har ikke noe sted å bo, og føttene mine leder meg dit før jeg får tenkt meg om. Døren til leiligheten hans er låst, og en klump vokser i halsen da jeg husker at den forrige gangen jeg sto her, var det for å fortelle Ashton at jeg ikke brydde meg om at han var sønnen til Caige.

Jeg klarer ikke tenke. Han har en ekstra nøkkel under dørmatten, og jeg bruker den til å låse opp døren med en tyngende følelse i magen.

Den velkjente lukten av leiligheten hans treffer meg med det samme jeg trer inn. Rotet hans er her fremdeles, klærne hans, flannelskjorten han hadde på den dagen jeg banket på og spurte om å låne leiligheten hans et øyeblikk. Alt er så Ashton, og jeg vet at dette bare er å torturere meg selv, men jeg klarer ikke stoppe. Jeg forteller meg selv at jeg bare trenger et sted å sove for natten, men dypt inne vet jeg at grunnene er noe helt annet. Jeg trenger ikke et sted å sove, jeg trenger Ashton. Og hvis jeg ikke kan få det, er restene etter ham det nest beste alternativet.

Jeg legger meg først på sofaen, men den er hard, og det tomme rommet får meg bare til å føle meg mer alene. Leiligheten hans er kald, så jeg finner meg selv gående mot flannelskjorten hans på gulvet. Før jeg vet ordet av det har jeg den på meg, og den lukter fremdeles av ham, av alle energibarene og kaffen han lever på.

Bedøvet av lukten av ham, overtrøtt og utmattet tenker jeg ikke mer over det før jeg vandrer inn til rommet hans og kollapser i sengen. Jeg begraver hodet i lakenet, og Ashton er overalt. Stille begynner jeg igjen å gråte, som jeg har gjort så latterlig mange ganger siden han dro.

I minnene mine hører jeg ham si Se på meg. Jeg har ingenting. Og jeg hater hver eneste bit av meg selv for å tenke Du hadde meg, du hadde meg, du hadde meg.

Men selvfølgelig var ikke jeg nok.

Kaos, Krig, KjærlighetWhere stories live. Discover now