Kaos, Krig, Kjærlighet

17 | Et selvmordsoppdrag

A s h t o n

Jeg aner ikke hva som er galt med meg. Samtalen til Amon må ha gått mer inn på meg enn jeg trodde, for hodet kjennes som om det er fylt med bomull. Tankene er treige og glir over hverandre, ingen av dem forståelige nok til å gripe tak i. Kroppen min er sløv og tung, og jeg ser ikke ut til å slutte å være kald eller kunne stoppe å tenke på hva han fortalte meg.

Hver sekund jeg blir værende, setter jeg Luke i fare. Fare for å miste tittelen sin som Engel, fare for å miste respekt fra familie og venner. Fare for at å tilbringe tiden sin med sønnen til Caige, en mislykket morder, vil lede ham inn i dette rotet jeg kaller et liv uten en vei ut derfra.

Han ser forvirret ut da jeg oppfører meg som om jeg skulle ha vært sint. Jeg føler meg sint, men ikke for grunnene Luke antar. Jeg er sint på Amon, fordi han sa sannheten jeg har prøvd å unngå, og sint på meg selv for å være så egoistisk at jeg har oversett den.

Og mest av alt, sint på at jeg fremdeles blir værende, bare fordi jeg er for egoistisk til å dra.

Luke ser såret ut, og jeg viker med blikket, redd for å se på ham. Selv da jeg vandrer inn i tingen Calum hevder er en Portal, møter jeg ikke blikket hans, enda følelsen som brått overmanner meg får meg til å ønske at jeg gjorde det. En kulde kryper inn under huden og fyller årene med is, og jeg lukker øynene og alt jeg klarer å tenke på er Luke. Øynene hans er varme, og jeg tar meg selv i å lengte etter dem da kvalme, svimmelhet og kulde legger seg over meg og får meg til å føle meg klaustrofobisk i min egen kropp.

Jeg får ikke puste. I et øyeblikk føler jeg bare ren panikk, før jeg treffer bakken med hendene utstrakt og deiser ned mot den med hele kroppsvekten. Jeg hører meg selv banne og blunker, lei av å bli kastet rundt. Først Amon, og nå dette?

Irritasjonen min får en kort slutt da en viss Engel ramler over meg og slår meg i bakken nok en gang, og jeg merker tyngden av en nesten to meter høy Engel presse meg mot underlaget. Den spinkle kroppen og lette kroppsvekten kan ikke tilhøre noen annen enn Luke, noe som bare bekreftes da jeg merker pusten hans mot ansiktet og han peser ut et lavt "Unnskyld."

"Ærlig talt, ikke rett foran øynene mine, takk," hører jeg Calum utbryte, og kinnene mine fylles med varme. Luke rødmer og stammer nok et unnskyld, og jeg gjør et nummer av å dytte han av meg, enda jeg i all hemmelighet sørger for å ikke gjøre det hardt nok til at han får vondt.

"Jøss, sexual tension much?" Hører jeg Michael flire, men rister kommentaren av meg.

Da jeg omsider kommer meg opp - for andre gang - lander øynene mine på noe jeg aldri trodde jeg skulle se igjen.

Jeg trodde jeg hadde savnet det. Jeg trodde det ville føles som hjemme. Tomhet fyller meg da jeg innser at jeg tok skrekkelig, skrekkelig feil.

Utenfor portene til hjembyen min er det milevis med grønn eng, fylt med blomster som blomstrer året rundt. Det er alltid sommer, alltid varmt, og for meg, alltid falskt. I horisonten skraper høye fjell i skyene, og himmelen er malt i en suppe av rosa, blå og fiolett. Til venstre for meg, enda jeg fremdeles nekter å se på det, vet jeg at portene befinner seg; inngangen til det stedet jeg en gang kalte hjem, enda det aldri føltes som om jeg tilhørte det. Hele stedet er praktisk talt bygget opp til å se inviterende ut, og likevel har jeg lyst til å vende blikket vekk fra alt sammen så jeg kan late som om det ikke er der.

"Jeg har aldri sett portene før," utbryter Luke, stemmen hans full av beundring. Jeg tar meg selv i å betrakte ham heller enn omgivelsene mine, men holder opp så snart jeg innser hva jeg driver med. "De er nydelige."

Jeg biter meg i leppa og ser på dem, og de er akkurat som de var sist. Forrige gang jeg så dem ble jeg fulgt ut derfra omringet av vakter som alle hatet meg, og ordene deres begynner igjen å surre i hodet mitt ved minnet. Alle innenfor disse murene hater meg, og akkurat nå føles det som om jeg hater dem like mye. Hvem av dem spurte meg noensinne hvorfor jeg gjorde det jeg gjorde? Hvorfor skal jeg dra tilbake hit og hjelpe dem alle, når ikke en eneste en av dem hjalp meg?