EPILOG

76 7 6
                                    

L u k e

Moren min hører kun på jazz. Det er en merkelig, liten detalj jeg i grunn sjokkeres over å ha glemt. Hele rommet fylles av det nå, kun forstyrret av lave samtaler og klirringen av glass. Jeg ba henne ikke gjøre det til en alt for stor sak, men selvfølgelig har hun invitert hele nabolaget likevel. Jeg ble nesten redd da jeg innså det, overbevist om at han kom til å ville dra hjem så snart han så mengden av folk innenfor døren.

Nå sitter han tvers over rommet, et glass i den ene hånden. De varme, løse krøllene hans har rettet seg en smule ut etter at han lot håret gro. Det er så langt at det krøller seg bak ørene hans, og nå og da faller et lokk med hår over pannen så det nesten når øynene. Han smiler, distrahert av en samtale med en av mine eldre naboer, og sier et eller annet jeg ikke klarer å høre til en person jeg knapt snakket med da jeg bodde her, som nå åpenbart har tatt en interesse i livet mitt likevel.

Det virker som om den personen ikke er alene. Kanskje jeg burde ha forutsett dette. Det er ikke ofte at noen forlater hjemlandet sitt til fordel for den dødelige verden. Det at jeg ikke bare forlot dem, men gjorde det for en gutt som ikke engang er Engel og som de alle fryktet for bare noen år siden... Det var vel dømt til å få oppmerksomhet.

Jeg skulle likevel ønske at det ikke var så mange folk. Ikke bare for min egen del, men for hans. Jeg vet at han ikke var forberedt på dette - ingen av oss var det - og jeg vet at han var usikker i utgangspunktet. Det at ikke bare min egen familie er her, men et titalls andre familier også...

Han retter blikket opp fra samtalen et lite øyeblikk, og det låser seg med mitt. Han smiler. Det er svakt, men det er der, så lite at det føles som om det er meningen at bare jeg skal se det. Jeg smiler selv, enda bekymringen fremdeles sitter igjen. Jeg åpner ikke munnen en gang, og likevel klarer han å gjette på hva jeg prøver å spørre om, for han nikker. Jeg vet hva det nikket betyr - at alt går fint - men jeg klarer ikke riste av meg følelsen av at naboene mine kanskje stiller ham for mange spørsmål, at familien min er for innpåsliten. Han fortsetter å smile og snakke med dem uansett, så kanskje jeg uroer meg for ingenting.

"Du har nesten ikke sluppet ham av syne," kommenterer faren min. Jeg skvetter automatisk til - jeg var ikke klar over at han fremdeles sto der.

Jeg retter blikket mot drikken i hånden min i stedet, men blikket hans brenner inn i meg likevel. Vi har selvfølgelig mer eller mindre holdt kontakten selv om jeg har bodd et annet sted. Gjennom formler, i starten, men så over til e-mails, da jeg endelig fikk overbevist ham om at ikke alle dødelige oppfinnelser er bortkastede. Vi har snakket sammen nå, også, med en gang jeg kom, men den samtalen var stort sett fylt av høfligheter enn alt som kanskje burde ha vært snakket om.

Da jeg retter blikket opp, står faren min foran meg med de samme, nysgjerrige øynene jeg kjenner igjen fra tidligere. Han virker liksom eldre allerede, enda det ikke kan være mer enn fem år siden sist jeg så ham. Det er nye rynker rundt øynene, linjer rundt munnen som ikke var der tidligere. Håret hans er gråere, nesten hvitt enkelte steder, der det tidligere var samme blonde nyanse som mitt eget. Smilet hans er det som har endret seg minst - det er fortsatt et smil som er like mye i øynene som i munnen, og nå er det enda større enn det vanligvis pleide å være.

"Hva er det du bekymrer deg for?" Spør han meg. Han har alltid klart å lese meg uten at jeg har trengt å si et ord. Det pleide å drive meg gal da jeg var en tenåring, men akkurat nå er det nesten en lettelse.

"Jeg er ikke bekymret," svarer jeg. "Men... De graver litt mye, synes du ikke?"

Han retter blikket mot Ashton, han også. "Han ser helt fin ut, spør du meg."

Kaos, Krig, KjærlighetWhere stories live. Discover now